Haplogruppe R1b

 

Haplogruppen R1b er den mest hyppige i Vest-Europa, deler av Sentral-Eurasia, f. eks. i den russiske republikken Bashkortostan (ligger mellom Volga og Uralfjellene) og i deler av Sentral-Afrika sør for Sahara, som i Chad og Kamerun. R1b finnes også med lavere frekvens i Øst-Europa, Vest-Asia, Sentral-Asia og deler av Sør-Asia og Nord-Afrika. Mens Vest-Europa er dominert av R1b1a2 (R-M269), er chadisk-språklige deler av Afrika dominert av grenen R1b1c (R-V88).

 

Opphavet til R1b er antatt å ligge i Eurasia, sannsynligvis Vest-Asia. Aldersestimatene for R1b i Europa har stadig sunket, slik at mange nå antar at R1b ikke har vært her før i yngre steinalder eller noe senere. Det kan se ut til at R1b kan ha kommet inn i Europa fra øst mot vest, som samsvarer med retningen på utbredelsen av jordbruket.

 

De følgende avsnitt er etter Eupedias side om R1b: R1bs opphav i den eldre steinalder er fortsatt ikke helt klart. Noen av de eldste formene av R1b (M343, P25 og L389) er funnet rundt Kaukasus, i Iran og i det sørlige Sentral-Asia, en svær region hvor nomadiske jegere og sankere kan ha beveget seg under den siste istid. Haplogruppen R1* og R2* kan ha oppstått i det sørlige Sentral-Asia (mellom Den Kaspiske forsenkning og Hindu Kush). En gren av R1 kan ha utviklet seg til R1b og deretter til R1b1 og R1b1a i den nordlige del av Midtøsten, omkring den tiden da den siste istid hadde sin største utbredelse (ca. 20 000 år siden), mens R1a migrerte nord til Sibir. R1b1a dro antagelig til det nordlige Anatolia og over Kaukasus under den yngre steinalder, hvor den delte seg i R1b1a1 (M73) og R1b1a2 (M269). De som ble igjen i Det nære Østen utviklet seg til R1b1c (V88), som nå finnes med lav frekvens blant libanesere, drusere og jøder.

 

R1b-M269 (den mest vanlige blant europeere) og R1b-M73 er nært assosiert med spredningen av indoeuropeiske språk, som er attestert ved haplogruppens tilstedeværelse i alle regioner hvor indoeuropeisk ble talt i eldgammel tid, fra atlanterhavskysten til det indiske subkontinent, inkludert nesten hele Europa (unntatt Finland og Bosnia-Herzegovina), Anatolia, Armenia, europeisk Russland, Sør-Sibir, mange lommer i Sentral-Asia (spesielt Xinjiang, Turkmenistan, Tajikistan og Afghanistan), for ikke å glemme Iran, Pakistan, India og Nepal. Historien til R1b og R1a er nært forbundet med hverandre.

 

Moderne lingvister har plassert det proto-indoeuropeiske hjemland på De pontisk-kaspiske steppene, en distinkt geografisk og arkeologisk region som strekker seg fra Donaus munning til Uralfjellene i øst, og til Nord-Kaukasus i sør. Neolittiske (yngre steinalder) og æneolittiske (kobberalder) og bronsealderkulturene på De pontisk kaspiske steppene har blitt kalt Kurgankulturen (7000-2200 f. Kr.) av Marija Gimbutas, på grunn av den varige praksisen med å begrave de døde under hauger («kurgan») blant de påfølgende kulturene i regionen. Det er nå kjent at kurgan-begravelser bare ble brukt fra det 4. årtusen f. Kr., og nesten sikkert hadde sin opprinnelse sør for Kaukasus.

 

Hester ble først domistisert (temmet) rundt 4600 f. Kr. på Den kaspiske steppe, kanskje ett eller annet sted i området rundt elven Don eller nedre Volga, og kom snart til å bli et definerende element i steppekulturen. Uansett er det lite trolig at R1b allerede da var til stede på de østlige steppene, så temmingen av hesten burde henregnes til de hjemmehørende R1a-folkene.

 

Det er ikke helt klart når R1b krysset over fra det østlige Anatolia til Den pontisk-kaspiske slette. Det kan ha skjedd under eller like etter den yngre steinalder, eller begge deler. Siden den genetiske diversiteten hos R1b er størst rundt Kaukasus, er det vanskelig å benekte at den utviklet seg der før den entret steppeverdenen. Det er mulig at en første migrasjon av R1b fra Anatolia i det 5. eller til og med det 6. årtusen f. Kr. introduserte sauer på steppene, et dyr hvis ull skulle spille en viktig rolle for keltisk og germansk (R1b-grener av indoeuropeere) klestradisjon opp til denne dag. En annen migrasjon over Kaukasus skjedde kort før 3700 f. Kr., da Maykopkulturen, verdens første bronsealderkultur, dukket opp, tilsynelatende fra ingensteds, i det nord-vestre Kaukasus. Opprinnelsen til Maykopkulturen er fortsatt usikker, men arkeologer har knyttet den til de samtidige kalkolittiske (kobberalder-) kulturene i Assyria og det vestlige Iran. Arkeologien viser også en klar diffusjon (spredning) av bronsearbeider og kurgantypebegravelser fra Maykopkulturen til Den pontiske steppe, hvor Jamnakulturen (se under R1a) deretter utviklet seg raskt (fra 3500 f. Kr.). Kurganbegravelser skulle komme til å bli et dominerende drag i de gamle indoeuropeiske samfunnene, og ble mye brukt av bl.a. keltere, romere, germanske stammer og skytere.

 

I løpet av Jamnaperioden tok saue- og kvegdrivere i bruk vogner for transport av mat og telt, som tillot dem å forflytte seg stadig lenger ut på steppen, og som ga opphav til en ny og mobil livsstil som til slutt ledet til de store indoeuropeiske folkevandringene. Denne type masseforflytning, der hele stammer flyttet ved hjelp av vogner, var fortsatt vanlig i Gallia på Julius Cæsars tid, og blant germanske folk i senantikken.

 

Som nevnt under R1a, var Jamnakulturen ikke en enhetlig kultur. I sør, langs den nordlige bredden av Svartehavet og til det nordvestre Kaukasus, var en region av åpen steppe, som ekspanderte østover til Det kaspiske hav, Sibir og Mongolia (Den eurasiske steppe). Den vestlige delen, mellom elvene Don og Dniester (og senere Donau), var den som ble tettest befolket med R1b-folk, med bare en minoritet R1a (5-10 %). På den østlige delen, i Volgabassenget til Uralfjellene, var det R1a-folk, med en substansiell minoritet R1b (hvis etterkommere kan bli funnet blant bashkirer, turkmenere, uighurer og hazarer, med flere). Den nordlige delen av Jamnaområdet var skog/steppe befolket av R1a-folk, som også hadde en liten minoritet R1b. Den vestlige delen kom i påfølgende bølger til å forflytte seg til Balkan og Hellas, deretter til Sentral- og Vest-Europa, og tilbake til deres forfedrende område Anatolia (hititter, frygere, armenere etc.). Den østlige grenen kom til å migrere til Sentral-Asia, Xinjiang, Sibir, Sør-Asia (Iran, Pakistan og India). Den nordlige delen kom til å utvikle seg til snorkeramikkulturen (se under R1a) og spre seg til Baltikum, Polen, Tyskland og Skandinavia.

 

Europa- og Midtøsten-grenen av R1b:

 

Indoeuropeernes bronsevåpen må ha gitt dem en svært sterk fordel mot innvånerne i Europa, nemlig den innfødte haplogruppen I og de tidlige kvegdriverne og jordbrukerne (G2a, J, E1b1b og T). Dette tillot R1a og R1b å erstatte de fleste av de innfødte mannslinjene, mens kvinnelinjene ser ut til å ha blitt mindre berørt.

 

En sammenligning med den indoeuropeiske invasjonen av Sør-Asia viser at 40 % av mannslinjene i Nord-India er R1a, mens mindre enn 10 % av kvinnelinjene kan være av indoeuropeisk opprinnelse. Den indoeuropeiske innvirkningen var mer alvorlig i Europa fordi det europeiske samfunn for 4000 år siden var mindre utviklet med hensyn til jordbruk, teknologi (ingen bronsevåpen) og befolkningstetthet enn Indussivilisasjonen. Disse forhold gjelder spesielt de innfødte vesteuropeiske kulturene, hvor jordbruket ble innført mye senere enn på Balkan og i Sentral-Europa. Hellas, Balkan og Karpatene var de mest avanserte av de europeiske samfunnene på den tiden, og ble minst berørt med tanke på haplogruppeerstatning. Innfødte europeiske Y-DNA-haplogrupper (I1 og I2) overlevde også bedre i regioner som var mer vanskelig å komme til, eller mindre gjestmildt, som Skandinavia, det sørlige Sveits, Sardinia og De dinariske alper.

 

Erobringen av «Det gamle Europa» og Sentral-Europa (4200-2500 f. Kr.):

 

De første streiftog av steppefolk inn på Balkan skjedde mellom 4200 og 3900 f. Kr., da ryttere krysset Dniester og Donau og tilsynelatende ødela byene Gulmenita, Varna og Karanovo VI-kulturene i Øst-Romania og Bulgaria. En klimaendring som resulterte i kaldere vintere i denne perioden, tvang trolig steppedriverne til å søke mildere gressganger for buskapen sin, mens feilslåtte avlinger må ha ført til nød og interne forstyrrelser blant Donau- og Balkan-samfunnene. De påfølgende Cernavodakulturen (kobberalderen, 4000-3200 f. Kr.), Cotofenikulturen (kobber- til bronsealder, 3500-2500 f. Kr.) og Ezerokulturen (bronsealderen, 3300-2700 f. Kr.) i det moderne Romania, synes å ha hatt en blandet befolkning av steppeimmigranter og folk fra de gamle «tell»-bosetningene. Disse steppeimmigrantene var trolig en blanding av både R1a- og R1b-linjer, med en trolig større del av R1a enn senere invasjoner fra Jamna-tidsalderen. Denne indoeuropeiske bevegelsen vestover var imidlertid rimelig begrenset, på grunn av mangel på bronsevåpen og en organisert hær på denne tiden, og var i virkeligheten bare mulig takket være klimakatastrofene som reduserte forsvaret av byen i det gamle Europa. Karpat-, Donau- og Balkan-kulturene var for tett befolket og teknologisk avansert til å tillate noen masseimmigrasjon.

 

Til sammenligning trengte skog-/steppe-R1a med hell inn i hjertet av Europa med få hindringer, på grunn av mangelen på utviklede jordbrukssamfunn rundt Polen og Baltikum. Snorkeramikk- eller stridsøkskulturen (3200-1800 f. Kr.) var en naturlig vestlig ekspansjon av Jamna-kulturen, og rakk så langt vest som Tyskland og så langt nord som Sverige og Norge. DNA-analyser fra snorkeramikkultursted ved Eulau i nærheten av Leipzig bekrefter tilstedeværelsen av R1a, men ikke R1b, i det sentrale Tyskland rundt 2600 f. Kr.

 

Ekspansjonen av R1b-folk inn i det gamle Europa var langsommere, men viste seg å være uunngåelig. I 2800 f. Kr., på den tid da snorkeramikkulturen allerede hadde nådd Skandinavia, hadde bronsealder-R1b så vidt beveget seg inn på Den pannoniske steppe. De etablerte en større bosetning på den store ungarske sletten. Rundt 2500 f. Kr. var den vestlige gren av av det indoeuropeiske R1b klar til sin neste store ekspansjon inn i det moderne Tyskland og Vest-Europa. Ved de tider hadde R1b-immigrantene for en stor del blandet seg med de mesolittiske (eldre steinalder) og neolittiske befolkningene i Donaubassenget, hvor de nå hadde levd i 1700 år. Den sterkt patriarkale indoeuropeiske eliten forble nesten utelukkende R1b på mannssiden, men absorberte en høy porsjon av ikke-indoeuropeiske kvinnelinjer.

 

Erobringen av Vest-Europa:

 

R1bs erobring av Europa foregikk i to faser. I nesten 2000 år, fra ca. 4200, hadde steppefolk begrenset sin erobring til de rike kalkolittiske sivilisasjonene og Balkan. Disse samfunnene innehadde verdens største byer, særlig «tell»-bosetningene fra Cucuteni-Tripolye-kulturen. Intet egget R1b-erobrerne til å bevege seg videre vestover på et så tidlig stadium, fordi mesteparten av landet nord og vest for Alpene fortsatt var grisgrendt skogland. Den yngre steinalder nådde ikke De britiske øyer eller Skandinavia før omkring 4000 f. Kr. Til og med Nord-Frankrike og mesteparten av Alpe-regionen hadde drevet jordbruk eller husdyrhold i mindre enn tusen år, og var frtsatt svært primitive i sammenligning med Sørøst-Europa og Midtøsten.

 

Nord-Europa forble et stammesamfunn av jegere og sankere, som bare drev begrenset jordbruk, i århundrer etter erobringen. Hvorfor skulle R1b-«conquistadorene» forlate komforten til de velstående og tett befolkede Donau-sivilisasjonene til fordel for de harde livsbetingelsene som lå utenfor? Bronsealderfolk begjærte tinn, kobber og gull, som Balkan hadde masse av, men som ingen ennå hadde oppdaget i Vest-Europa.

 

R1b-L51 antar man ankom til Sentral-Europa (Ungarn, Østerrike, Böhmen) rundt 2500 f. Kr., omkring to årtusen etter skiftet til den yngre steinalder i denne regionen. Jordbruksbyer hadde begynt å utvikle seg. Gull og kobber var begynt å utvinnes. Utsiktene for en erobring virket nå langt mer tiltrekkende.

 

Arkeologisk og genetisk bevis (distribusjon av R1b-undergruper) peker i retning av flere påfølgende bølger mot det sentrale Tyskland mellom 2800 og 2300 f. Kr. Unetice-kulturen (se under R1a) var trolig den første kulturen hvor R1b-L11-linjer spilte en hovedrolle. De påfølgende Unetice (2300-1600 f. Kr.), Tumulus- (1600-1200 f. Kr.), og Urnemarkskulturen (1300-1200 f. Kr.) var med sikkerhet knyttet til spredningen av R1b i Europa, siden de brått innførte nye teknologier og en radikalt annerledes livsstil.

 

Invaderte virkelig indoeuropeerne Vest-Europa?

 

Forsvarere av paleolittisk eller neolittisk kontinuitet argumenterer for at teknologi og hester kan ha blitt importert av vesteuropeerne fra sine østeuropeiske naboer, og at det ikke behøver å ha vært noen indoeuropeisk invasjon. Det er vanskeligere å se hvordan italiske, keltiske og germanske språk skulle ha blitt tatt opp av vest- og nordeuropeere uten i det minste en invasjon i mindre skala. Det har blitt foreslått at indoeuropeiske språk ganske enkelt spredte seg via kontakt, akkurat som teknologiene, eler fordi det var språket til en liten elite, og at en tilegnelse av dette språket dermed ga en viss prestisje. Men det lingvistiske gapet mellom pre-indoeuropeisk og indoeuropeiske språk var omtrent så stort som mellom moderne engelsk og kinesisk. Fra et lingvistisk ståsted er det bare en storskala-invasjon av indoeuropeisktalende folk som kan forklare den gjennomgripende nye bruken av indoeuropeiske språk i Vest-Europa, som bare etterlot baskisk som en levning av de neolittiske språkene.

 

Et viktig arkeologisk argument for erstatning av neolittiske kulturer av indoeuropeisk kultur i bronsealderen kommer fra ulike stiler innen keramikk. Den plutselige bronseteknologien sammenfaller i tid med at keramikken plutselig blir enklere og mindre dekorert, akkurat slik den var på De pontiske stepper. Inntil den tid hadde keramikken stadig utviklet seg mot større kompleksitet og detaljer i over 3000 år. At én stamme kanskje begynner å eksperimentere med enklere former, er mulig, men hva er sjansene for at fra hverandre fjerntliggende kulturer som Iberia, Gallia, Italia og Britannia skulle begynne med dette på omtrent samme tid? Den beste forklaringen er at denne nye stilen ble påtvunget av fremmede inntrengere.

 

Ved siden av keramiske gjenstander, gir arkeologien et annet bevis for at den tidlige bronsealder i Sentral- og Vest-Europa sammenfaller med et radikalt skifte innen matproduksjonen. Jordbruket opplever en brå nedgang til fordel for en økt vekt på husdyrhold. Dette er også en periode da hesten blir mer vanlig og kumelk blir konsumert jevnlig. Denne overordnede forandringen speiler livet på steppene nesten perfekt. Selv etter introduksjonene av jordbruket rundt 5200 f. Kr., var Bug-Dniester-kulturen og de senere steppekulturene karakterisert av en økonomi dominert av husdyrhold, med bare begrenset jordbruk. Dette mønsteret ekspanderte i Europa akkurat på samme tid som bronsearbeidene.

 

Religiøs tro og kunst undergår også en radikal forandring i bronsealderens Europa. Neolittiske samfunn i Det nære Østen og Europa hadde alltid tilbedt små kvinnefigurer som en form for frukbarhetskult. Steppekulturene produserte derimot ingen slike figurer. Etter hvert som bronseteknologien spredte seg fra Donau-dalen til Vest-Europa, forvant kvinnefigurene og ble erstattet av skulpturer av tamfe.

 

En annen ledetråd om at indoeuropeiske steppefolk kom i et stort antatt til Sentral- og Vest-Europa, finner vi i gravskikken. Europeere i neolitikum (den yngre steinalder) ble enten kremert, eller ble gravlagt i kollektive graver (slik skikken var i megalittiske kulturer). På steppene ble hver person gravlagt individuelt, og graver med høytstående personer ble plassert i gravkamre toppet av en sirkulær haug. Med liket ble det også gjerne lagt våpen, hestebein og en kjerre som var tatt fra hverandre (senere en vogn). Disse karakterisktiske gravhaugene er kjent som kurganer (se ovenfor) på Den pontiske steppe. Menn ble gitt mer overdådige graver enn kvinner, en forskjell man ser selv hos barn, og forskjellen i hierarki er åpenbar mellom begravelsene. Indoeuropeerne hadde et sterkt hierarkalkt og patrilineært samfunn, i motsetning til de mer egalitære og matrilineære kulturene i det gamle Europa. Spredningen av statusbevisste mannsdominerte kurganer i Sentral-Europa i bronsealderen, er et klart tegn på at den herskende elite nå hadde blitt indoeuropeisk. Skikken spredte seg også til Sentral-Asia og Sør-Sibir, to regioner hvor R1a- og R1b-linjer finnes i dag, akkurat som i Sentral-Europa. Gravseremonier er en av de mest følelsesladde og personlige aspektene i en kultur. Det er høyst tvilsomt at folk ville forandre sine forfedres praksis bare for å gjøre det samme som naboen. Faktisk har forskjellige gravskikker eksistert side om side under den europeiske yngre steinalder og kobberalderen. Når det så dukket opp enda et nytt element fra den pontiske steppekulturen i resten av Europa, og i dette tilfellet et som ikke så lett forandret seg i kontakt med naboene, summerer det opp sannsynligheten for at en sterk indoeuropeisk migrasjon må ha funnet sted. Det skjer at en sivilisasjon tar opp elementer fra en fremmed kultur dersom den ser veldig opp til en nabosivilisasjon på grunn av dens overlegenhet. Prosessen kalles akkulturasjon. Det er imidlertid ingenting som tyder på at steppekulturen var så kulturelt overlegen at den skulle motivere et helt kontinent, selv atlantiske kulturer 2000 km. unna De pontiske steppene, til å gi opp så mange fundamentale symboler på deres egen forfedrekultur, selv sitt eget språk. Faktisk hadde det gamle Europa langt mer raffinert keramikk og smykker enn de røffe steppefolkene. Indoeuropeernes overlegenhet var ikke kulturell, men militær, takket være hester, bronsevåpen og en etikk som verdsatte individuelle heroiske ferdigheter i krig (slik den er kjent fra gamle indoeuropeiske tekster som Rig Veda, Avesta eller mykensk og hettittisk litteratur).

 

Etter lingvistikk og arkeologi, kommer den tredje kategorien bevis fra genetikken. Først var den rådende hypotesen at R1b hadde oppstått i Europa, siden det var her den var mest utbredt. Senere har det vist seg at R1b-haplotyper viser en høyere diversitet i Anatolia og i Kaukasus enn i Europa. Europeiske undergrupper er også yngre enn de fra Midtøsten eller Sentral-Asia. Den største europeiske undergruppen, R1b-P312/S116, kan bare dateres tilbake til ca. 2500-3000 f. Kr. Det betyr ikke at den eldste felles forfaren for denne undergruppen ankom Vest-Europa på denne tiden, bare at den første personen som hadde denne mutasjonen, R1b-P312/S116, levde for minst 5000 år siden, trolig et sted i den lavere Donaudalen eller rundt Svartehavet. Uansett er denne tidsrammen altfor ung for en opprinnelse av R1b i den eldre steinalder, eller en ankomst av R1b i den yngre steinalderen. Oppdagelsen av hva som var trodd å være «europeiske linjer» i Sentral-Asia, Pakistan og India, satte den siste spikeren i kisten for et opphav av R1b i den eldre steinalderen i Europa, og bekreftet den indoeuropeiske sammenhengen.

 

Den germanske grenen (U106/S21):

 

Den viktigste proto-germanske grenen av det indoeuropeiske familietreet er R1b-U106. Denne undergruppen finnes i høy konsentrasjon i Nederland og Nordvest-Tyskland. Det er trolig at U106-linjene ekspanderte i denne regionen gjennom en «founder effect» under Unetice-perioden, og deretter trengte inn i Skandinavia rundt 1700 f. Kr., og dermed skapte den nordiske bronsealderen (1700-500 f. Kr.). U106 hadde da gjennom mer enn et millennium blandet seg med den allerede eksisterende befolkningen i Skandinavia, representert ved haplogruppene I1, I2, R1a-Z284, og i en noe mindre grad N1c1, som utviklet seg til et relativt forenet hele i jernalderen, den første egentlig germanske kulturen og språket, selv om den var spredt mellom mange stammer. U106 ble den dominerende haplogruppen blant de vestgermanske stammene, men forble en minoritet mot I1 og R1a blant de østgermanske stammene, inkludert de som kom fra Sverige, slik som goterne, vandalene og lombardene.

 

Tilstedeværelsen av R1b-U106 i andre deler av Europa kan nesten utelukkende henføres til den germanske folkevandringen som fant sted mellom det 3. og 10. århundret. Friserne og angelsakserne spredte haplogruppen til England og de skotske lavlandene, frankerne til Belgia og Frankrike, burgunderne til det østlige Frankrike, suebi til Galicia og det nordlige Portugal, og lombardene til Østerrike og Italia. Goterne var med og spredte U106 rundt i Øst-Europa, men åpenbart ble deres germanske linjer i stadig større grad utvannet med blanding med slavere og befolkninger fra Balkan, og deres innvirkning i Italia, Frankrike og Spania var også liten. Senere kom danske og norske vikinger også til å bidra til spredningen av U106 (ved siden av I1, I2b1 og R1a) rundt det meste av Vest-Europa, men helst på Island, De britiske øyer, i Normandie og i Sør-Italia.

 

Fra senmiddelalderen til det tidlige 20. århundre ekspanderte tyskerne over mye av det moderne Polen og så langt som til Latvia i nordvest og Romania i sørøst. I den samme perioden bygde østerrikerne et imperium som omfattet det som nå er Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Kroatia, Serbia og deler av Romania, det vestlige Ukraina og det sørlige Polen. Mange århundrer med tysk og østerriksk innflytelse i det sentrale og østlige Europa resulterte i at en liten prosent av germanske linjer finnes blant moderne befolkninger. I Romania oppfatter fortsatt 4 % seg som tyske. Den lave prosentandelen av U106 i Finland, Estland og Latvia kan henføres til svensk og dansk overhøyhet fra senmiddelalderen frem til sent 19. århundre.

 

R-U106 synes å representere omkring 25 % av R1b i Europa i dag. I et par artikler publisert i 2007 oppgis følgende utbredelse i disse landene: Nederland 35,1 %, Østerrike 22,7 %, England 20,3 %, Tyskland 18,7 %, Danmark 16,8 %, Tsjekkia 13,9 %, Sveits 13,3 %, Ukraina 9,4 %, Polen 8,2 %, Spania 7,7 %, Frankrike 7,1 %, Irland 5,9 %, Russland 5,4 %, Slovenia 3,8 %, Italia 3,5 %, Tyrkia 0,4 %. – Norge og Sverige ser ikke ut til å ha vært med i undersøkelsen. I september 2018 utgjør R-U106 45,6 % av R1b i Norgesprosjektet (av de som har fått oppgitt gruppe utover «R1b», dvs. enten U106 eller P312, evt. tilhører små, sjeldne grupper utover dette. Se ellers nærmere nedenfor).

U106-treet (etter U106-prosjektet) kan inndeles slik (stort sett hovedlinjer):

SNP

TMRCA (etter YFull)

U106

4900 år

 

S18632/Y15627

2600 år

S11493

 

FGC396/Y3443

3200 år

S1205

 

FGC3861/Z8056

4000 år

Z2265

 

 

BY30097

 

 

Z18/Z14/Z19

3600 år

 

S11601

 

S17721

 

DF95/CTS2206/S21484

2700 år

Z372/S375

2900 år

Z17/S374

2900 år

Z381/S263

4900 år

 

M1994

 

M323

 

Z156

4500 år

 

Z306/Z304/S497

4300 år

 

DF96

4000 år

 

S11515

2700 år

 

FGC8410

1550 år

 

S15663

 

DF98

4300 år

Z301/S499

4800 år

 

S9891

 

Z155/L259

3100 år

U198

3400 år

L48/S162

4800 år

 

CTS3104/S5918

3200 år

S23189/Y10968

3700 år

L47

4200 år

 

L44

4000 år

Z159/Z160

3700 år

 

S8368

 

FGC15335

2500 år

S9257/Z4716

3200 år

S3251

3200 år

Z9

4800 år

 

S22294

 

S4103

 

Z30/S271

4100 år

 

Z2/S5511

4100 år

Z331

4500 år

En slektning av britiske kong Georg V (1865-1936) testet seg, og resultatet var R1b-106, dvs. U106+ U198- P89.2- P107- L6- L48- L47- L325- L257- L226- L217- L21- L1-. Undersøkelsen ble gjort for Brad Michael Little i 2012 (nettsiden er senere fjernet). Det er tidligere gjort lignende undersøkelser opp mot denne mannslinjen. I Guido Deboecks bok «Flemish DNA & Ancestry», Baltimore, Maryland, 2007, ble det testet en sønnesønn av kong Leopold I av Belgia (1790-1865). Det ble i boken offentliggjort en 37-markørs haplotype tilhørende R1b, men det ble ikke foretatt noen SNP-test for nærmere identifikasjon av undergruppe. Det er imidlertid nå mulig å fastslå at linjen til Huset Wettin, som både Leopold I og Georg V stammet fra (via Huset Sachsen-Coburg-Gotha), tilhører haplogruppe R-U106. Huset Wettin kan føres tilbake til grev Dedo I von Wettin (ca. 960-1009), han var ellers sønn av Dietrich von Liesgau. Linjen har senere testet positivt for SNP Z305[1] og DF98 og undergrupper av denne (se her). Z305 ser ut til å være på samme nivå som SNP S497 og Z304 i oversikten over. YFull mener også at Z306 og Z304 ligger på samme nivå, mens U106-prosjektet har dem som far og sønn-SNPer). YFull har heller ikke (ennå) med undergruppen S15663 under FGC8410, men de har foreløpig ikke så mange fra disse gruppene i sin base.

Lamuseau et al. testet tre linjer av Huset Bourbon i 2013, en linje som nedstammet fra kong Ludvig XIII av Frankrike (1601-1643), og to linjer som nedstammet fra kong Ludvig XIV (1638-1715), via kong Filip V av Spania (1683-1746). De konkluderte at linjene hadde samme STR-haplotype og hørte til R1b-U106, med undergruppen Z381*.

Store R1b-grupper i Norgesprosjektet pr. november 2019, fylkesvis fordelt. % av undergruppe i hvert fylke

 

Ant. testere i haplogruppen totalt

L21

L238

U152

Z18

L48

Sum

Østfold

25

 

16,0

4,0

12,0

 

32,0

Akershus

46

17,3

4,3

4,3

45,4

6,5

77,8

Oslo

12

 

8,3

 

8,3

16,6

33,2

Hedmark

45

 

2,2

6,6

8,8

11,1

28,7

Oppland

30

3,3

16,6

3,3

16,6

10,0

49,8

Buskerud

29

3,4

3,4

3,4

20,6

13,7

44,5

Vestfold

12

 

25,0

8,3

25,0

 

58,3

Telemark

19

21,0

10,5

5,2

10,5

10,5

57,7

Agder

28

7,1

14,2

3,5

10,7

7,1

42,6

Rogaland

53

1,8

30,1

 

16,9

1,8

50,6

Hordaland

107

9,3

19,6

4,6

11,2

7,4

52,1

Sogn og Fjordane

43

4,6

6,9

 

9,3

30,2

51,0

Møre og Romsdal

57

26,3

1,7

10,5

8,7

5,2

52,4

Trøndelag

34

17,6

8,8

 

8,8

11,7

46,9

Nordland

29

13,7

6,8

 

13,7

6,8

41,0

Troms

18

22,2

 

 

16,6

11,1

49,9

I tabellen er det de samme fylkene som er brukt innledningsvis for fordelingen av samtlige haplogrupper i Norgesprosjektet.

Tabellen skal leses slik: Det finnes 25 R1b-testresultater fra Østfold. Av disse har 16 % testet positivt for undergruppen som blir definert av SNP L238, 4 % har også testet positivt for undergruppen som blir definert av SNP U152, og 12 % har testet positivt for undergruppen som blir definert av SNP Z18, til sammen 32 % av testresultatene for R1b fra Østfold. Det vil si at 68 % av R1b-testresultatene fra Østfold enten ikke har testet en underliggende SNP under R1b, eller de hører til en av de mindre gruppene av R1b enn de fem store.

SNP L21, L238 og U152 er alle undergrupper av SNP P312, som er den ene av to store R1b-hovedgrupper i Norge. Den andre store hovedgruppen er SNP U106, som jeg har omtalt nærmere ovenfor, og der SNP Z18 og L48 er større undergrupper.

SNP L21 er kalt den atlantisk-keltiske grenen av R1b. Den finnes i størst antall på De britiske øyer, særlig i Irland. Selv om L21 også kan ha kommet til Norge på et veldig tidlig tidspunkt, sammen med U106, er det antatt at mange L21-menn kan ha blitt brakt til Norge som treller i vikingtiden. Selv om tallene er små, og mange ikke har testet for undergrupper av R1b ennå, er det interessant å observere den store forekomsten av L21 spesielt i Møre og Romsdal og Trøndelag, begge fylker kjent for sine mektige høvdingseter i vikingtiden, og hvor det ganske sikkert ble holdt mange treller. Det er i det hele tatt helst i kystfylkene at L21 hovedsakelig kjennes, og hvor den finnes i størst frekvens.

SNP L238 regnes som en nordisk gren av R1b, og finnes så langt i de fleste fylker, bortsett fra i Troms.

SNP U152 er italo-keltisk, og finnes i stort antall først og fremst fra det midtre Italia nordover til Sør-Tyskland, og står også spesielt sterkt på Korsika og Sardinia, i tillegg til at den er vanlig i hele Frankrike og Belgia.

SNP Z18 finnes i alle fylker i oversikten. Den har et visst tyngdepunkt i deler av østlandsområdet, men er også stor i Nordland (utgjør største gruppe sammen med L21).

SNP L48 med undergrupper kjennes i de fleste fylker, bortsett fra Østfold og Vestfold. Den har også et visst tyngdepunkt i deler av østlandsområdet, men stort sett ikke der Z18 er størst. Den er også størst i Sogn og Fjordane.

R1b-haplotypene er gjennomgående svært like, og det er dermed oftest umulig å legge dem i undergrupper basert på STR-markørene alene. Man kan få en meget god indikasjon på om man tilhører enten P312 eller U106 dersom man tester 67 markører, men skal man ta rede på en ytterligere undergruppe, må man nesten alltid ta en SNP-test. Dessverre ligger svært mange av R1b-resultatene i Norgesprosjektet så langt i to store «sekker» for enten P312 eller U106, i tillegg til den virkelig store «sekken» som bare er R1b.

R1b-slektslinjer:

1) En femmenning av min far har testet seg. De har felles ane Lars Larsen Skjennum, Jevnaker, Oppland (ca. 1765-1856), som også er den eldste sikre stamfaren på denne linjen. En av Lars Larsens sønnesønner var Lars Bentsen Råstad (1821-1893), som var min tippoldefar på min farmors morsside. Lars Larsen Skjennum-linjen er U106+, i tillegg er den Z18+ DF95+ (via Big Y). Nedenfor følger de 37 første markørene av haplotypen:

 

Markør-nummer

1

12

13

25

26

37

 

Navn/

Opphav

3

9

3

3

9

0

1

9

3

9

1

3

8

5

a

3

8

5

b

4

2

6

3

8

8

4

3

9

3

8

9

|

1

3

9

2

3

8

9

|

2

4

5

8

4

5

9

a

4

5

9

b

4

5

5

4

5

4

4

4

7

4

3

7

4

4

8

4

4

9

4

6

4

a

4

6

4

b

4

6

4

c

4

6

4

d

4

6

0

G

A

T

A

H4

Y

C

A

ii

a

Y

C

A

ii

b

4

5

6

6

0

7

5

7

6

5

7

0

C

D

Y

a

C

D

Y

b

4

4

2

4

3

8

Lars Larsen Skjennum

13

25

14

11

11

11

12

12

12

13

13

30

18

9

9

11

11

25

15

19

30

15

16

17

17

10

11

19

22

17

15

17

17

34

37

12

12

 

Det er fem 23/25-matcher, alle ser ut til å ha opphav på De britiske øyer. Det er ingen matcher på 37 og 67 markører.

 

Svært mange av 12/12-matchene, enten de har testet U106 eller ikke, er menn med slektsnavnet Dameron/Damron, som går tilbake til en Lawrence Dameron f. ca. 1615 i Ipswitch, England. Det er også en 12/12-match med en eneste nordmann, som dessverre ikke har testet mer enn 12 markører, og heller ikke har oppgitt noen stamfar. Det er videre en 11/12-match med en Lund-linje fra Kristiansand i Vest-Agder, som også har testet positivt for Z18 og DF95. I Norgesprosjektet er det for tiden 17 mannslinjer som har testet positivt for Z18/Z14, men 14 av dem med undergruppen Z372 i stedet for DF95. Det er også en 12/12-match med en danske, og også 11 12/12-matcher fra Tyskland og en 12/12-match fra Litauen.

 

På en siden dedikert til Z18, tilknyttet Z18-prosjektet hos FTDNA, er Skjennum-linjen lagt på den såkalte Cumberland cluster (visstnok kalt slik fordi de første testerne som hadde de spesielle markørverdiene stammet fra Cumberland i Nordvest-England), og som er Z18/Z14+ og DF95+, der DYS390=25, DYS385=11,11, YCAII=19-22 og DYS565=11. Lund-linjen ligger også her. Skjennum-linjen har disse verdiene på tre av fire markører, bortsett fra DYS565. Av de 32 som befinner seg i Cumberland-gruppen, er det imidlertid 11 stk. som ikke har testet 67 markører, og det er dermed ukjent om alle de resterende i denne gruppen faktisk er DYS565=11. Når det gjelder de andre utslagsgivende markørene for denne gruppen, er det faktisk tre som har DYS390=24 i stedet for 25; en har DYS385=10,12 i stedet for 11,11; og fire har YCAII=19,21 i stedet for 19-22.

 

En Tobiesen-linje fra Bergen er i Norgesprosjektet antatt å være U106 og Z18, men har ikke testet noen SNPer. Linjen er videre satt opp som en potensiell Z18- og Cumberland-gruppe-kandidat hos Z18-prosjektet.

 

Den første mannen som var positiv for Z18 levde trolig et sted langs nordsjøkysten for rundt 3000 år siden (siste TMRCA (tidspunkt for yngste felles forfar) hos YFull er 3600 år). I følge Z18-siden er Z18 den eldste av undergruppene av U106 (i følge YFull er det derimot Z381, med TMRCA på 4900 år, samme som farhaplogruppen U106), men bare rundt 10 % av U106 er positive for Z18, og bare rundt 2 % av Y-linjene totalt i Europa er Z18, så det er en forholdsvis eksklusiv gruppe Skjennum-linjen tilhører.

 

På Z18-siden lenket til over, er Cumberland-gruppen delt i seks grupper; 0, A, B, C, D og E. Hovedforskjellen på dem er at gruppe 0 og A er DYS458.2-, mens gruppene B-E er DYS458.2+. DYS458.2 er en mikroallelevariant av DYS458. Det vil i dette tilfellet si at et resultat uten en mikroallele på markøren DYS458 vil være for eksempel «18», som i Skjennum-linjens tilfelle, mens et resultat med en mikroallele vil kunne ha «18.2» (evt. 16.2 eller 17.2). Det er dette 2-tallet viser til i tilfellet «DYS458.2». Videre er gruppe 0 testet eller antatt å være SNP ZP85-, mens gruppe A er testet eller antatt å være ZP85+. Videre er vel også gruppe B testet eller antatt å være ZP85+, mens gruppe C-E også er ZP121+, som er en undergruppe av ZP85.

 

Gruppe 0 består av 7 medlemmer, hvorav Skjennum-linjen er en. Ellers er der en fra Tyskland og en fra UK, samt en annen som ut fra navnet trolig er nederlender. De tre siste er uvisse. TMRCA for gruppe 0 er beregnet å være 1027 år, dvs. at de stammer fra en mann som levde omkring vikingtiden. Gruppe A består av 9 medlemmer, hvorav 2 fra England, 2 fra Skottland, 1 fra UK og 1 fra Nederland, samt 3 som ikke har oppgitt opprinnelsessted, men de synes ut fra navnet å være britiske. TMRCA for gruppe A er beregnet å være 1475 år. Gruppe B består av 16 medlemmer, hvorav 1 fra Norge (Lund), 1 fra Danmark, 1 fra Irland, 5 fra England, 1 fra Wales, 1 fra UK, 3 fra Tyskland og 1 fra Polen, i tillegg til to som ikke har oppgitt opprinnelsessted. I hvert fall en av dem synes ut fra navnet å være britisk. TMRCA for gruppe B er estimert til 1425 år. Gruppe C består av 4 medlemmer, med 1 fra Tyskland og 1 fra Polen, i tillegg til to ukjente. Navnene virker britisk. TMRCA for gruppe C er anslått til 1289 år. Gruppe D består av 10 medlemmer, med 6 fra England og 2 fra UK, i tillegg til to ukjente. Her er en blogg for slekten Thompson fra Pennsylvania, der forfatteren har gjort seg interessante tanker om Z18 og mulige migrasjonsruter. Vedkommende tilhører gruppe D av Cumberland-gruppen. TMRCA for gruppe D er anslått til 481 år. Gruppe E består av 4 medlemmer, med 1 fra Polen og 1 fra Belgia, samt to ukjente. En av dem kan være britisk. TMRCA for gruppe E er anslått å være 3157 år.

 

2) En annen femmenning av min far har testet seg. De har felles ane Nicolai Nicolaisen Moen, Gausdal, Oppland (1755-1839), men Nicolais sønn, Hans Nicolaisen Tøftum (1796-1873), tilhører antagelig også linjen. Han var min tipp-tippoldefar på min farmors farsside. Linjen kan føres tilbake til Anders Andersen Moen, f. omkr. 1695. Han var reservesoldat fra Fron da han giftet seg i Gausdal i 1716 med Gjertrud Dagsdatter. Denne linjen er U106+, i tillegg er den L48+ L47+ Z159+ S3251+ FGC8563+ FGC8576+ BY41567+ (via Big Y). Han er en av fire linjer i Norgesprosjektet som er positiv for L47 og Z159. Nedenfor følger de 37 første markørene:

 

Markør-nummer

1

12

13

25

26

37

 

Navn/

Opphav

3

9

3

3

9

0

1

9

3

9

1

3

8

5

a

3

8

5

b

4

2

6

3

8

8

4

3

9

3

8

9

|

1

3

9

2

3

8

9

|

2

4

5

8

4

5

9

a

4

5

9

b

4

5

5

4

5

4

4

4

7

4

3

7

4

4

8

4

4

9

4

6

4

a

4

6

4

b

4

6

4

c

4

6

4

d

4

6

0

G

A

T

A

H4

Y

C

A

ii

a

Y

C

A

ii

b

4

5

6

6

0

7

5

7

6

5

7

0

C

D

Y

a

C

D

Y

b

4

4

2

4

3

8

Anders Andersen Moen

14

23

14

11

11

14

12

13

11

13

13

28

17

9

10

11

11

26

14

19

30

14

16

17

18

11

11

19

23

17

15

17

18

35

37

13

12

 

Moen-linjen har foreløpig bare 4 11/12-matcher. Det er ingen matcher på 25, 37 eller 67 markører. På 12-markørsnivået kan «matcher» tilhøre vidt forskjellige undergrupper av R1b. En match fra Luxembourg tilhører i det minste Z159 og har DYS393=14, som synes å være svært sjeldent. Blant alle Z159+ i U106-prosjektet er det denne + en danske og en sveitser de eneste som har det. To av de andre fra Norge kommer fra Sogn og Fjordane, fra gårder noen få kilometer fra hverandre. De er ganske nære matcher seg i mellom, og har trolig samme stamfar. Den fjerde er fra Gjemnes i Møre og Romsdal. En femte fra Hordaland har kun testet L47+, så ingen undergruppe kjennes. Ingen av disse matcher overhodet Moen-linjen.

 

FTDNA skriver følgende om SNP L47: R-L47 begynte i det sørøstlige Europa. Regionen hvor L47 hadde sin opprinnelse er veiskillet i det som nå er Tyrkia. Noen medlemmer av denne linjen spredte seg utover Europa, andre forble nærmere sitt opprinnelsessted. Den er del av noen jødiske diaspora-populasjoner.

 

Alle fire Z159+ i Norgesprosjektet har tatt Big Y og er positive for S3251. De tilhører også alle en undergruppe av S3251, FGC8563, men deretter har alle ulike undergrupper (de to fra Sogn og Fjordane har samme). Ifølge «U106 explored: its relationships, geography and history» s. 12 er SNP S3251 «endemisk» til regionen som strekker seg fra Polen til Litauen, og kan ha sitt opphav her. Undersøkelsen ble sist oppdatert i slutten av januar 2015, og da eksisterte L47, Z156 og U198 i Norge, men ikke i Sverige, som forklares med at disse gruppene kan ha kommet hit i senere tid, via Nordsjø- og Østersjøhandelsnettverkene. SNP FGC8576 finnes først og fremst i Lithauen, Latvia, Ungarn, Polen, Russland, Hviterussland og Ukraina, men også i England, Skottland og Portugal (1), Sverige (1) samt altså så langt en fra Norge. Så da har altså L47 dukket opp i Sverige også siden 2015. Pr. mai 2018 er det 7 svensker som er L47+, i følge «Public Results»-siden til FTDNA Sweden Project.

 

Moen-linjen har en Big Y-match (danner undergruppen BY41567) med en som stammer fra en Heinrich Gustavus Moderow (1834-1868), Tyskland. Ut fra søk på FamilySearch synes Moderow’ene å stamme fra Pommern/Brandenburg-Preussen, nærmere bestemt Stettin, som i dag er en del av Polen. En Moderow ble døpt i Stettin i 1660, og de har også holdt til i området (i hhv. Stettin og Berlin) også på 17- og 1800-tallet, til mange emigrerte til USA. En gren har på 1800-tallet holdt til i Frankfurt am Main (Hessen). En stor Hansa-by i Pommern var Stralsund. Også i vikingtiden var det mye handel mellom Norge og Østersjø-området, så Moen og Moderow har kanskje en felles forfar i vikingtiden eller litt senere. Siden linjene imidlertid ikke matcher hverandre på STR-markørene, ligger forbindelsen helst i vikingtiden eller enda noe tidligere. Blokk-treet til FTDNA estimerer forbindelsen til ca. 18 generasjoner, om jeg leser det korrekt, dvs. ca. år 1400. Det er vel kanskje litt optimistisk?

 

YFull oppgir TMRCA for L47 til 4200 år, for Z159 til 3700 år, S3251 til 3200 år, FGC8563 til 2700 år og FGC8576 til 2600 år.

 

3) Via Norgesprosjektet har jeg funnet en som fører sin farslinje tilbake til Hans Pedersen Berg, Toten, Oppland (ca. 1610-1679). Jeg har to linjer tilbake til ham på min morfars morsside. Jeg følger selv mannslinjen i fire generasjoner etter Hans, før den går over i kvinnelinjer. Mine nærmeste etterkommere er: Daniel Hansen Evenrud (ca. 1654-1725), Ole Danielsen Hveem (ca, 1688-1762), Mads Olsen Hveem (1714-1787) og Ole Madsen Hveem (1750-1798). Denne linjen er også bekreftet å være R-U106+, i tillegg er den L48+ Z9+ Z30+ Z32+ Z2+ S9342+ M7348+ FGC15467+ A14358+ (de to siste er senere endret til FGC15482+ BY16506+) (etter Big Y). Nedenfor følger de 37 første markørene av haplotypen og dens eneste match:

 

Markør-nummer

1

12

13

25

26

37

 

Navn/

Opphav

3

9

3

3

9

0

1

9

3

9

1

3

8

5

a

3

8

5

b

4

2

6

3

8

8

4

3

9

3

8

9

|

1

3

9

2

3

8

9

|

2

4

5

8

4

5

9

a

4

5

9

b

4

5

5

4

5

4

4

4

7

4

3

7

4

4

8

4

4

9

4

6

4

a

4

6

4

b

4

6

4

c

4

6

4

d

4

6

0

G

A

T

A

H4

Y

C

A

ii

a

Y

C

A

ii

b

4

5

6

6

0

7

5

7

6

5

7

0

C

D

Y

a

C

D

Y

b

4

4

2

4

3

8

Hans Pedersen Berg

13

23

14

11

11

13

12

12

12

13

13

29

19

9

10

11

11

26

15

20

28

13

15

16

17

11

10

19

23

17

15

19

17

37

39

12

12

Christian Olsen Kvisgaard, Snertingdalen, OPL (ca. 1761-1842)

13

23

14

11

11

12

12

12

12

13

13

29

19

9

10

11

11

26

15

20

28

13

15

16

17

12

10

19

23

16

15

19

17

37

39

12

12

 

Linjen er en 34/37 og 63/67 match med Christian Olsen Kvisgaard, Snertingdalen (Biri) f. ca. 1761/62. På grunn av mangler i kirkebøkene fra den tiden Christian giftet seg til Kvisgaard, er det i utgangspunktet ikke kjent hvor han kom fra. Det er ikke funnet noen Christian Olsen døpt i Biri 1761/62. Imidlertid kunne man tenke seg at han har kommet fra Toten, med tanke på den nære matchen med Berg. Vi finner da også en Christian Olsen døpt 23 p. Trin. 1761 i Hoff, som sønn av Ole (Fredriksen) Berg og kone Eli Christiansdatter. Og Ole Fredriksen Berg nedstammet fra Hans Pedersen Berg, som var hans oldefar (farfars far) gjennom Hans Pedersens sønn Ole. Det er ellers ikke kjent fra nettsteder hvor det ble av Christian Olsen Berg f. 1761, så han er en meget aktuell kandidat til å være han som kom til Kvisgaard. (Testeren har senere endret navnet til Hans Pedersen Berg, men jeg beholder det opprinnelige navnet her, slik at jeg lettere kan skille mellom dem i omtalen nedenfor). Big Y-testen synes å indikere at de faktisk har samme stamfar i Hans Pedersen Berg. Se også nedenfor.

 

Det er 12 generasjoner fra testeren av Kvisgaard-linjen tilbake til Hans Pedersen Berg. Når antatt at det ikke er en felles stamfar innen 8 generasjoner (tilbake til Christian Olsen Kvisgaard) anslår FTDNAs kalkulator at det er en 69,29 % sjanse for en felles stamfar innen 12 generasjoner, 91,22 % sjanse innen 16 generasjoner, 97,89 % sjanse innen 20 generasjoner og 99,55 % sjanse innen 24 generasjoner.

 

Linjen har ellers en 60/67-match med en person som hverken har oppgitt et ordentlig navn eller opphavssted. Denne personen er også match på 37 markører. Denne personen er en 61/67-match med Kvisgaard-linjen, men matcher ikke denne på 37 markører.

 

I U106-prosjektet ligger Berg- og Kvisgaardlinjene alene i gruppen Z9>Z30>Z2>S9342>M7348>FGC15482>BY16506. I M7348*-gruppen ligger to resultater, den ene fra England, og ut fra navnet er trolig også den andre fra De britiske øyer et sted. I M7348>FGC15482*-gruppen ligger 3 fra Nederland, to av dem med aner tilbake på 1500-tallet, en fra USA (en med ane Theophilius Perry Anderson f. 1768, som godt kan ha skandinavisk opphav) og to Ukjent (en med ane Jacob Holden f. 1816 i N.Y. og en som ikke har oppgitt stamfar). I en annen undergruppe under M7348, S10957, ligger det resultater fra Tyskland, Frankrike, England og Finland.

 

U106-gruppen på Yahoo har satt alderen på S9342 til 2013 BC (2655 BC – 1380 BC), alderen på M7348 til 1469 BC (2202 BC – 778 BC), alderen på FGC15467 til 779 BC (1608 BC – 10 BC) og alderen på A14358 til 1595 AD (1121 AD – 1851 AD). SNP A14358 er dermed en privat SNP for denne linjen, slik det ser ut så langt.

 

YFull oppgir TMRCA for Z30 til 4500 år, for Z2 til 4100 år, for S9342 til 3700 år. De nedstrøms SNPene har de foreløpig ikke.

 

4) Via Norgesprosjektet har jeg funnet en som fører sin farslinje tilbake til Gaute Olsson Gunhildgård, Ål, Buskerud (ca. 1560-). Dette er den samme som Gaute Olsson som senere var bruker på Børtnes i Nes, og det betyr at han har som farfar Vilhelm Storla i Gol, som er nevnt som nr. 9 under R1a-linjer. Dette betyr selvfølgelig at minst én av disse linjene er feil. Feilen kan bestå i at en oppgitt far likevel ikke er far på ett eller annet tidspunkt, en misforståelse i en samtidig kilde (f.eks. i forbindelse med et skifte), eller noe så prosaisk som feilaktig slektsforskning. Inntil flere linjer opp mot Vilhelm Storla er testet, vil det ikke være mulig å finne ut hva som er feilaktig i dette tilfellet. Dette er også en U106-linje, i tillegg er den L48+ Z9+ Z30+ Z32+ Z2+ Z7+ Z8+ Z338+ Z11+ Z341+ Z12+ Z8175+ FGC12057+ S18890+ FGC12058+ BY18021+ BY18019+ (etter Big Y). Nedenfor følger de 37 første markørene av haplotypen, og dens nærmeste match:

 

Markør-nummer

1

12

13

25

26

37

 

Navn/

Opphav

3

9

3

3

9

0

1

9

3

9

1

3

8

5

a

3

8

5

b

4

2

6

3

8

8

4

3

9

3

8

9

|

1

3

9

2

3

8

9

|

2

4

5

8

4

5

9

a

4

5

9

b

4

5

5

4

5

4

4

4

7

4

3

7

4

4

8

4

4

9

4

6

4

a

4

6

4

b

4

6

4

c

4

6

4

d

4

6

0

G

A

T

A

H4

Y

C

A

ii

a

Y

C

A

ii

b

4

5

6

6

0

7

5

7

6

5

7

0

C

D

Y

a

C

D

Y

b

4

4

2

4

3

8

Gaute Olsson Gunhildgård

13

23

14

11

11

14

12

12

12

13

13

30

17

9

10

11

11

24

14

19

28

15

16

17

18

12

10

19

23

16

15

19

16

39

39

13

12

Vilhelm Storla

13

23

14

11

11

14

12

12

12

13

13

30

17

9

10

11

11

24

14

19

28

15

16

17

18

12

10

19

23

16

15

19

16

39

39

13

12

 

Matchen er en nær slektning av Gunhildgardlinjen, i det deres felles stamfar var født rundt 1800. De er 37/37-matcher (Storla-linjen har bare testet 37 STRs). Så disse to linjene stemmer over ens inntil da, men vi kan ikke dermed bevise at det er denne som går helt tilbake til Vilhelm Storla. Linjen har en også 104/111-match med en person som ikke har oppgitt eldste kjente ane eller opphavssted. Disse er også 62/67 og 34/37. I tillegg er det en 62/67-match med en som fører sin linje tilbake til en Halvor Anderson Sonju f. 1810, ukjent hvor, men linjen er fra Norge (disse er også 33/37). Dessuten er det to 60/67-matcher, hvorav den ene med en engelskmann som er testet L48.

 

I U106-prosjektet finnes det FGC12058+ fra følgende steder utenom Gunhildgard-linjen fra Norge: England (3), Irland og Ukjent. I to brorgrupper til BY18021 finnes det 1 fra Sverige, ytterligere to fra England og flere ukjent (er kanskje også fra De britiske øyer).

 

YFull har TMRCA for FGC12058 på 2200 år.

 

5) En fjern slektning har testet seg, som har sin farslinje tilbake til Erik Dignes, Modum, Buskerud (omkr. 1570-ca. 1616). Jeg har en linje tilbale til ham på min farfars morsside. Jeg følger mannslinjen i fire generasjoner fra Erik, til det går over i en kvinnelinje. Mine etterkommere er: Mikkel Eriksen Hval (ca. 1596-e. 1668), Erik Mikkelsen Engelstad, som etter hvert flyttet til Vikersund (ca. 1628-e. 1704), Peder Eriksen Øvre Sønsteby (ca. 1654-1739) og Jon Pedersen Hval (f. omkr. 1695). Jons familie flyttet etter hvert til Eiker, men det er uklart hvorvidt han selv døde i Eiker eller Modum. Testerens linje går via Jons bror Nils Pedersen Øvre Sønsteby (ca. 1686-1756), som overtok gården. Dette er også en U106-linje, i tillegg er den Z156+, DF96+, S11515+, FGC8410+, S15663+ BY35163+ BY63157+ (etter Big Y). Nedenfor følger de 37 første markørene av haplotypen:

 

Markør-nummer

1

12

13

25

26

37

 

Navn/

Opphav

3

9

3

3

9

0

1

9

3

9

1

3

8

5

a

3

8

5

b

4

2

6

3

8

8

4

3

9

3

8

9

|

1

3

9

2

3

8

9

|

2

4

5

8

4

5

9

a

4

5

9

b

4

5

5

4

5

4

4

4

7

4

3

7

4

4

8

4

4

9

4

6

4

a

4

6

4

b

4

6

4

c

4

6

4

d

4

6

0

G

A

T

A

H4

Y

C

A

ii

a

Y

C

A

ii

b

4

5

6

6

0

7

5

7

6

5

7

0

C

D

Y

a

C

D

Y

b

4

4

2

4

3

8

Erik Dignes

13

24

14

10

11

14

12

12

11

13

13

29

16

9

10

11

11

25

14

19

30

15

15

16

17

10

11

19

21

16

15

18

17

36

38

12

12

 

Det er få av Z156+ i Norgesprosjektet. I november 2019 er det 12 som er bekreftet positive for Z156, men to ulike linjer av disse er testet opp mot samme stamfaren. I praksis er det derfor 10 ulike linjer, hvorav fire hører til undergruppen DF98, fire til DF96, en til A10971 og en til S18823. I tillegg er det en linje som muligens hører til Z156. De fire DF96-linjene i Norgesprosjektet tilhører to ulike undergrupper, slik at de ikke har en felles stamfar på flere tusen år. Dignes-linjen deler undergruppe S15663 med en Isnes og en Halvorsen fra hhv. Tune og Skjeberg i Østfold. De er ikke matcher på markørene.

 

Dignes-linjen danner undergruppen BY63157 med en Teunis Dercks 1690-1753, trolig fra Nederland. Han er muligens identisk med Teunis Dercks ter Vrugt f. 1690 i Ruurlo. Hans far var Derk ter Vrugt f. ca. 1651, igjen sønn av Jan ter Vrugt. Ruurlo ligger i provinsen Gelderland, øst i Nederland. Han er også en 23/25- og 61/67-match, men matcher ikke på 37 markører. Dercks-linjen synes ikke å være medlem av U106-prosjektet.

 

Når antatt at det ikke er en felles stamfar mellom testeren og Dercks innen 10 generasjoner (som det neppe er) anslår FTDNAs kalkulator at det er en 41,52 % sjanse for en felles stamfar innen 12 generasjoner, 77,43 % sjanse innen 16 generasjoner, 92,84 % sjanse innen 20 generasjoner og 98,02 % sjanse innen 24 generasjoner. Det er en mulighet at Erik Dignes’ farslinje kan ha kommet fra Nederland noen generasjoner tidligere.

 

Dignes-linjen har ellers ytterligere tre 60/67-matcher; den ene til en Jehan Babie f. ca. 1590 i Ranville-Breuillaud, Frankrike. Det ligger i Angoulême, langt vest. De andre har ikke oppgitt stamfar, men i hvert fall den ene høres tysk ut (Schaub). De to siste er også 33/37-matcher og hhv. 24/25- og 23/25-matcher. Babie matcher ikke på 37 eller 25 markører.

 

Når antatt at det ikke er en felles stamfar mellom testeren og Schaub innen 10 generasjoner (som det neppe er) anslår FTDNAs kalkulator at det er en 23,78 % sjanse for en felles stamfar innen 12 generasjoner, 58,26 % sjanse innen 16 generasjoner, 81,83 % sjanse innen 20 generasjoner og 93,37 % sjanse innen 24 generasjoner.

 

Når antatt at det ikke er en felles stamfar mellom testeren og Babie innen 15 generasjoner (som det neppe er) anslår FTDNAs kalkulator at det er en 28,42 % sjanse innen 16 generasjoner, 68,93 % sjanse innen 20 generasjoner og 88,71 % sjanse innen 24 generasjoner.

 

Alt dette er selvfølgelig under forutsetning av at de tilhører samme undergruppe som Dignes-linjen, men ingen av dem (Babie med sikkerhet) er medlem av U106-prosjektet, så det er vanskelig å avgjøre.

 

I U106-prosjektet er det mange som er positive for S15663 eller undergrupper av den. Disse kommer fra hele Storbritannia, særlig England, men også Tyskland. I tillegg kommer altså to så langt enslige svaler fra Norge. Det er ellers to fra Finland og en fra Tyskland som er BY35163+, disse tre danner en undergruppe, BY35162.

 

U106-prosjektet har anslått S15663 til å være fra omkring 16 f. Kr., med 95 % sikkerhet innenfor perioden 424 f. Kr. – 691 e. Kr. YFull oppgir TMRCA for S15663 til 1700 år (de bruker ellers SNP FGC8410 som hovednavn).

 

En undersøkelse publisert i «U106 explored: its relationships, geography and history» , sist oppdatert i slutten av januar 2015, viste at L47, Z156 og U198 fantes i Norge, men ikke i Sverige, som ble forklart med at disse gruppene kan ha kommet hit i senere tid, via Nordsjø- og Østersjøhandelsnettverkene. Pr. mai 2018 finnes det 10 stk. Z156+ i Sverige i følge «Public Results»-siden til FTDNA Sweden Project. De har også L47+ (se ovenfor, under nr. 2) og i hvert fall en U198+, så mye har skjedd siden 2015.

 

6) Via Norgesprosjektet har jeg funnet en som fører sin farslinje tilbake til Oluf Eilevson Eikje, Sigdal, Buskerud (ca. 1495-). De fleste som fører sin linje tilbake til Eikje, gjør det via Gunnar Eikje. Diplomer vedrørende ham har blitt feillest som «Ollofsson» i stedet for «Ellofsson» (Eilivsson), slik at stamfaren formodentlig heller skal være Eiliv Eikje, som nevnes i 1528. Han kan videre være identisk med den Eiliv Bjørnsson som nevnes som lagrettemann 30. mai 1527 på Holmen i Sigdal. Det kjennes en Eiliv Bjørnsson som i 1463 løste 1/2 markebol i Eikje fra Sigrid Bjørnsdotter og mannen "Onnach" Torsteinsson. Brevet var skrevet på Krekling i Fiskum. Dette er formodentlig en bestefar av Eiliv (Bjørnsson) Eikje. Min linje går via Gunnar Eikjes formodentlige bror, Eivind Ramstad, som nevnes der i 1528. En Eivind Eilivsson (Ewyn Ellefsson) nevnes som lagrettemann på Holmen i Sigdal 23. juni 1542 og 25. mai 1554. Denne hadde trolig sønnen Eiliv Ramstad, som nevnes der i 1591. Han kan være identisk med Eiliv (Elluff) Eivindsen som var lagrettemann 3. mai 1589 sammen med Jon Matthisen, de betegnes som lagrettemenn i Krødsherad og Sigdal. Jon nevnes først, og var trolig han som da eller senest 1590 bodde på Bjertnes i Krødsherad. Eiliv Eivindsen har dermed trolig bodd i Sigdal. Tingbok 30, 10/4 1663: Hans Glesne ble sagt å være Helge Fyrands kvinnes søskenbarn. I mt. 1664 går det frem at dette må være Hans Gjestsen Glesne f. ca. 1619. Det betyr at Eiliv Skinnes' barn og Hans Gjestsen Glesne må ha hatt ett besteforeldrepar felles. Hans Glesne var sønn av Gjest Ramstad, skifte 1632. På skifte 25/8 1722 etter Knut Aslesen på Fyrand og hans kone Helge Olsdatter (som begge levde, men "fra sandsen (var) henrygte") nevnes bl.a. et pantebrev av Gjest ELLEFSSØN (Eilivsen) Ramstad i Sigdal til Mikkel Nilsen på 2 fj. års rente i Bergegården på Ringerike, dat. 12. desember 1622. Når Gjest Ramstad viser seg å være en Eilivsen, må forklaringen på slektskapet være at Gjest Ramstad og Anders Skinnes var brødre. Det betyr at Ingebjørg Eilivsdatter Skinnes og Hans Gjestsen Glesne ikke var søskenbarn, men at det var en generasjon mer på Ingebjørgs side, altså at de var beslektet i 2. og 3. ledd. Jeg stammer fra Anders Skinnes’ sønn Eiliv (ca. 1604-1675). Herfra går det over i to datterlinjer, den ene ender i min farfars far og den andre i min farfars mor. Dette er også en U106-linje, i tillegg er den FGC20667+ FGC23826+ Y18877+ Y18884+ Y18887+ (etter Big Y). Nedenfor følger de 37 første markørene av haplotypen:

 

Markør-nummer

1

12

13

25

26

37

 

Navn/

Opphav

3

9

3

3

9

0

1

9

3

9

1

3

8

5

a

3

8

5

b

4

2

6

3

8

8

4

3

9

3

8

9

|

1

3

9

2

3

8

9

|

2

4

5

8

4

5

9

a

4

5

9

b

4

5

5

4

5

4

4

4

7

4

3

7

4

4

8

4

4

9

4

6

4

a

4

6

4

b

4

6

4

c

4

6

4

d

4

6

0

G

A

T

A

H4

Y

C

A

ii

a

Y

C

A

ii

b

4

5

6

6

0

7

5

7

6

5

7

0

C

D

Y

a

C

D

Y

b

4

4

2

4

3

8

Eiliv Eikje

12

23

14

11

11

14

12

12

11

13

13

30

17

9

10

11

11

25

15

19

29

15

16

17

17

11

10

19

24

17

15

17

17

37

38

13

12

 

Det er noen FGC23826+ i Norgesprosjektet, og fem av dem hører også til et par undergrupper av Y18887, det kjennes for tiden seks undergupper av denne. Eikje-linjen har Big Y-match med to svensker, og med en som ikke har oppgitt opphavsland. Alle gruppene under Y18887 synes å bestå av nordmenn og svensker, i tillegg til et par-tre ukjente. YFull estimerer TMRCA for FGC20667 til å være ca. 3800 år, for FGC23826 til ca. 1550 år, for Y18877 til ca. 1300 år og for Y18877 også til ca. 1300 år (de har ikke med Y18884).

 

7) Via Norgesprosjektet har jeg funnet en som fører sin farslinje tilbake til Tjøstolv Gunnulvsson Søre Tråen, Rollag, Buskerud (ca. 1535-ca. 1589). Jeg har en linje tilbale til ham på min farfars farsside. Jeg følger mannslinjen i tre generasjoner fra Tjøstolv, før det går over i en kvinnelinje. Dessuten stammer jeg fra Tjøstolvs datter Ambjørg, som giftet seg til Glaim. Denne linjen ender også opp i min farfars far. Det er testet 67 STRs, men det er ingen matcher i Norgesprosjektet og heller ikke andre steder, utover på 25 STRs. Haplotypen er ikke typisk eller ligner andre som så langt er testet fra Buskerud, men synes å være P312+. Mest trolig er den en litt utypisk L238, som definerer den nordiske grenen av P312. En modal L238 har DYS385=11-13, DYS439=11 og DYS446=15. Denne linjen har DYS439=12, som er mer typisk for L21, som den også har mange matcher med på Y25, men spesielt DYS446=15 er svært uvanlig blant L21 (jeg talte 7 stk. i P312-prosjektet, av mange tusen). Med tanke på de titusener av testede med aner fra De britiske øyer, vil jeg tro det hadde vært sannsynlig med en match på denne linjen utover Y25, dersom linjen hadde vært L21+, men helt sikker kan man jo ikke være. Det kjennes noen få andre som er P312+ i Buskerud (en er bekreftet L238+, en annen L21+, andre er antatt å være P312+ ut fra testede 67 STRs, uten at undergruppe sikkert kjennes). Nedenfor følger de 37 første markørene av haplotypen:

 

Markør-nummer

1

12

13

25

26

37

 

Navn/

Opphav

3

9

3

3

9

0

1

9

3

9

1

3

8

5

a

3

8

5

b

4

2

6

3

8

8

4

3

9

3

8

9

|

1

3

9

2

3

8

9

|

2

4

5

8

4

5

9

a

4

5

9

b

4

5

5

4

5

4

4

4

7

4

3

7

4

4

8

4

4

9

4

6

4

a

4

6

4

b

4

6

4

c

4

6

4

d

4

6

0

G

A

T

A

H4

Y

C

A

ii

a

Y

C

A

ii

b

4

5

6

6

0

7

5

7

6

5

7

0

C

D

Y

a

C

D

Y

b

4

4

2

4

3

8

Tjøstolv Gunnulvsson Søre Tråen

13

24

14

10

11

13

12

12

12

13

13

29

17

9

9

11

11

25

15

19

29

16

16

17

17

11

11

19

23

16

15

19

17

40

40

12

12

 

Iflg. YFull er alderen på L238 4500 år, og TMRCA er også 4500 år.

 

Dokumentversjon 29. desember 2019



[1] Se artikkelen Y-DNA of the British Monarchy, Surname DNA Journal, 9. august 2013 http://www.surnamedna.com/?articles=y-dna-of-the-british-monarchy