Haplogruppen J anslås å være omkring 45.000 år gammel,
og oppsto trolig i Vest-Asia (Midtøsten). Det er estimert at J2 først utgikk
fra J* rundt 37 000 år siden, fulgt av J1 rundt 33 000 år siden.
Mellom LGM (istidens største utbredelse) ca. 26 500 til 19 000 år
siden og inntil enden av siste istid for ca. 12 000 år siden, forgrenet
J-linjene seg i syv hovedgrupper: J1b (± 23 000 år siden), J1c (± 16 500 år
siden), J1d (± 20 000 år siden), J2a1 (± 16 500 år siden), J2a2 (± 20 500
år siden), J2b1 (± 15 500 år siden) og J2b2 (± 11 000 år siden).
Artikkelen «Mitochondrial DNA Signals of Late
Glacial Recolonization of Europe from Near Eastern Refugia» har anslått undergruppen J1c til å være
16.400 år, ±
2.000 år. J1c2 er anslått å være 9.500 år, ± 1.400 år.
I
dag finnes haplogruppe J relativt jevnt spredt over
hele Europa. Den eneste populasjonen hvor den ikke kjennes, er blant samene.
Den høyeste frekvensen av J i Europa er funnet i Cornwall (20 %), Wales (15 %),
Island (14 %), Danmark (13,5 %), Sardinia (13 %), Skottland (12,5 %), England
11,5 %), Sveits (11,5 %), Nederland (11 %) og Romania (11 %). I Midtøsten er
den mest vanlig i Saudi Arabia (21 %), Kuwait (16 %), Jemen (15 %), Kurdistan
(15 %), Sør-vest-Iran (14 %), Irak (13 %) og De forente arabiske emirater (12
%). Lokale høye frekvenser er også funnet hos noen kaukasiske etniske grupper,
som nord-ossetierne (16 %) og darginene
(11 %).
I Norgesprosjektet finnes
både J, J1 og J2. I mars 2017 utgjør J som helhet 10,7 % av alle testerne. J1
med undergrupper utgjorde 71,4 % av J og J2 med undergrupper utgjorde 22,1 %.
Selv
om ingen spor av haplogruppe J ennå har blitt funnet
i Europa fra Mesolithicum eller fra den eldre
steinalder, er det trolig at noen J-linjer rekoloniserte Europa ved enden av
istiden fra «refugier» (tilfluktssteder) i Det nære Østen, slik det ble
foreslått av Pala et al. (2012). Dersom dette er riktig, ble nok
denne migrasjonen foretatt av J2a1-linjer, en undergruppe som praktisk talt er
fraværende i Europa i dag, men J1c kan heller ikke bli utelukket ennå. Den
høyeste frekvensen av J2a1 er funnet i Nord-tyskland
og Danmark (5 %), Sveits (3 %) og England (2 %).
Siden J1c er så sjelden i
Midtøsten i dag, kan vi se for oss at den var en linje av jegere og sankere som
bebodde det østlige middelhavsområdet og det sørlige Balkan kort før Mesolithicum, men at dens spredning over resten av Europa
ikke fant sted før i den yngre steinalder.
De mannlige haplogruppene som opprinnelig korresponderte med J1c og
J2a1 kan ha vært E-V13 og J2b, to linjer man tenker seg ble utviklet i
Sørøst-Europa under sen istid og tiden rett deretter. Kontakt mellom europeiske
jegere og sankere kan ha latt J1c- og J2a1-linjer bli sammenføyd med Y-haplogruppene I1, I2 og R1a allerede før den yngre
steinalder.
Det har blitt
identifisert prøver fra ulike boplasser fra yngre steinalder, inkludert Den
båndkeramiske kulturen (LBK) i Sentral-Europa, Kardialkeramikkulturen i Sør-Frankrike, megalittiske kulturer i
Nord-Spania, og Traktbegerkulturen
i Tyskland og Sverige. Alle neolittiske prøveresultater frem til i dag hørte
til J1*, J1c eller J2b1a. J1c er den desidert mest vanlige formen for mtDNA J i Europa i dag, da den utgjør over ¾ av alle
J-linjer.
Et spørsmål som følger av
dette er: Kom J1c og J2b1a faktisk fra Det nære Østen under den yngre steinalder,
eller var de allerede på Balkan og ekspanderte videre derfra? Begge gruppene er
sjeldne i Det nære Østen i dag, så den andre hypotesen kan først synes
nærliggende. Imidlertid har alderen på J2b1a blitt funnet å være rundt 11 000
år, mens den yngre steinalder startet for over 12 000 år siden i Det nære
Østen. Med andre ord kunne den ha kommet fra Det nære Østen som J2b1* og
utviklet seg til J2b1a etter at den ankom Europa, som kunne forklare hvorfor
denne spesielle undergrupen er nesten utelukkende
europeisk, mens alle andre undergrupper av J2b1 nesten bare er fra Midtøsten
eller fra det østlige middelhavsområdet. J2b1a kunne derfor ha kommet som en
kvinnelinje fra de tidlige jordbrukerne, sammen med den mannlige haplogruppen G2a (og kanskje også E-M123, J1 og T). J1c er
imidlertid for gammel (15 000 år) for et slikt scenario. Hvis den hadde
vært en del av en neolittisk ekspansjon fra Den fruktbare halvmåne, ville mange
J1c-linjer primært ha vært vest-asiatiske i dag, noe som ikke er tilfellet. De
eneste J1c-individene utenfor Europa i dag hører til undergrupper av
undergrupper («deep clades»)
som helt klart hadde sitt opphav i Europa eller i Anatolia. Mathieson
et al. (2015) testet DNA fra tidlige neolittiske jordbrukere fra det
vestlige Anatolia og fra Starcevo-kulturen
i Ungarn og Kroatia, og fant at J1c var til stede i begge kulturer, sammen med
andre typisk europeiske neolittiske linjer som H5, K1a, N1a, T2 og X2. Lazaridis
et al. (2016) testet 44 gamle Det nære Østen-prøver, inkludert neolittiske
jordbrukere fra Jordan og Vest-Iran, i tillegg til chalcolittisk
(kobberalder-) og bronsealder-prøver fra
Armenia og Levanten, men
fant ingen J1c, bortsett fra ett enkelt resultat fra neolittisk Iran. Dette
antyder at J1c-linjer antagelig ikke fantes blant de aller første jordbrukerne
i Den fruktbare halvmåne, men heller ble assimilert i nabobefolkninger lenger
nord, særlig i Anatolia og Iran, men antagelig også på Balkan, som var knyttet
til Anatolia av en landbro under istiden, og tiden
kort deretter.
Haplogruppe J har blitt funnet i bronsealderprøver
fra Yamnaya-kulturen/Jamna-kulturen (J2b), Snorkeramikk-kulturen
(J1c og J2b1a), Katakombekulturen (J1b1a1), Unetice-kulturen
(J1b1a1) og Urnemarkskulturen (J1b1) i hele
Sentral-Europa. Snorkeramikkulturen er assosiert med
ekspansjonen av Y-haplogruppe R1a fra de nordlige rusiske steppene, og i lys av kontinuiteten med neolittiske
prøver fra Sentral-Europa, kan man anta at J1c og J2b1a ikke ble tatt med av
nykommerne, men ble absorbert av de mannlige invadererne.
Rent
konkret har J1c blitt funnet hos levningene etter en mann og en kvinne fra Snorkeramikkulturen i Spreitenbach-Moosweg
i Sveits, datert til 2500 f. Kr.
J1c
med undergrupper utgjorde i mars 2017 56,4 % av haplogruppe
J i Norgesprosjektet; 6 % av antall testere for øvrig.
Den
engelske kongen Richard III av York (1452-1485), hvis
levninger man identifiserte i begynnelsen av februar 2013, tilhørte haplogruppen J, nærmere bestemt J1c2c. Levningene ble
testet opp mot to etterkommere av Richards søster. Deres morslinje kan følges
tilbake til Katherine Swynford, hertuginne av
Lancaster, f. (de) Roet (1350-1403), datter av Sir Payne (de) Roet, en flamsk
herold fra grevskapet Hainaut, som senere mottok
ridderslaget.
J1c3
er i følge Eupedia funnet i hele Europa, og dens
undergruppe J1c3f er i følge samme kilde funnet i Nord-Europa, men også i
Nord-Kaukasus og Kasakhstan.
J-slektslinjer:
1) Min farmors haplogruppe
er J, nærmere bestemt J1c2. Ingen ytterligere undergruppe er funnet ved
FMS-test. Farmors morslinje kan føres tilbake til Marit Eriksdtr. Stumne (ca. 1595-ca. 1643) som
bodde på Jevnaker på Hadeland, Oppland. Hun hadde to søstre som var gift med
bønder på Hadeland, så det er trolig at hun selv var derfra, men mer vites ikke
om opphavet hennes.
Denne linjen har følgende
haplotypesekvens:
|
RSRS |
|
|
HVR1 |
HVR2 |
|
C16069T, T16126C, A16129G, T16187C, C16189T, T16223C,
G16230A, T16278C, C16311T |
C146T, C152T, G185A,
A188G, C195T, A247G, C295T, 309.1C, 315.1C, C462T, T489C |
J1c2 defineres ved A188G
i HVR2.
Det
er pr. april 2017 ingen eksakt match på FMS, men det er to matcher med en
genetisk distanse på 1, begge er svenske. Den ene av disse er fra Värmland, den
andre er det ukjent hvor er fra. Deretter er det et sprang til genetisk
distanse på 3. Her er det ytterligere 3 fra Sverige, dessuten 5 fra Irland, 1
fra Nord-Irland, 1 fra Skottland og 2 fra Tyskland, foruten 3 fra USA, som må
ha europeisk opphav.
2) Via Norgesprosjektet har jeg funnet en som fører sin morslinje tilbake
til Kari Amundsdtr. Hagebakken, Fron, Oppland
(1802-1870). Hun var min tipptippoldemor på min mormors farsside. Linjen kan
føres én generasjon lenger tilbake, til hennes mor Kari Haldorsdtr. Hagebakken, f. omkr.
1770, død etter 1809. Det stopper opp her pga. manglende kirkebøker og sosial
status (husmannskone). Denne linjen J1c2t, og er så langt alene om å være det i
Norgesprosjektet (de to norske matchene er ikke med i Norgesprosjektet).
|
RSRS |
|
|
HVR1 |
HVR2 |
|
C16069T, T16126C, A16129G, T16187C, C16189T, T16223C,
G16230A, T16278C, C16311T |
C146T, C152T, G185A,
A188G, C195T, G228A, A247G, C295T, C462T, T489C, 522.1A, 522.2C, 315.1C |
|
RSRS |
|
|
HVR1 |
HVR2 |
|
T16063C, C16069T, T16093C, T16126C, A16129G, T16187C, C16189T, T16223C, G16230A, T16278C, C16311T, C16519T |
T133C, C146T, C152T, C195T, G228A, A247G, C295T, C462T, T489C, 522.1A,
522.2C, 315.1C |
Dokumentersjon 23. april 2017