Haplogruppe I1

 

Haplogruppen I1 er den mest vanlige i Nord-Europa. Den har størst utbredelse i Skandinavia og Finland, hvor den typisk utgjør over 35 % av Y-DNA-linjene. I1 er assosiert med norrøn identitet, og er blitt funnet alle steder som har blitt invadert av germanske stammer og vikinger. Andre deler av Europa der det tales germanske språk kommer som nr. 2 i utbredelsen av I1. Tyskland, Østerrike, Nederland, England og det skotske lavlandet har alle mellom 10 og 20 % I1-linjer.

Haplgruppen I er den eldste store haplogruppen i Europa, og trolig den eneste som har oppstått der, bortsett fra veldig små haplogrupper som C6 og «deep subclades» (undergrupper av undergrupper) av andre haplogrupper. Den er antatt å ha ankommet fra Midt-Østen som haplogruppe IJ for ca. 40-30.000 år siden, og utviklet seg til haplogruppen I for ca. 25.000 år siden. I1 er antatt å ha splittet opp fra I for ca. 20.000 år siden. I1 er definert av minst 25 unike mutasjoner, som indikerer at denne haplogruppen har vært isolert i en lang periode, eller opplevd en alvorlig befolkningsmessig flaskehals. Alle menn som i dag tilhører denne haplogruppen stammer fra én enkelt mann som levde for 8-10.000 år siden.

Det har vært spekulasjoner om I1 utviklet seg i isolasjon i Skandinavia i løpet av den sene og yngre steinalderen, da jegere og sankere rekoloniserte den nordlige delen av kontinentet fra sine tilfluktssteder («refugier») etter at isen hadde trukket seg tilbake. Den eldste kjente bosettingen etter siste istid i Skandinavia er ca. 11.000 år gammel, på nordvestlandet i Norge (Fosnakulturen). Imidlertid har resultater publisert i 2014 (Szécsényi-Nagy et al.) vist at I1 faktisk var til stede i Sentral-Europa (Ungarn) under den neolittiske ekspansjonen. Ett enkelt I1-testresultat ble funnet sammen med et G2a2b-individ, begge fra den tidlige Båndkeramiske kulturen (tysk: Linearbandkeramik, engelsk: Linear Pottery), tradisjonelt forkortet LBK. LBK oppsto nettopp i dagens Ungarn rundt 5500 f. Kr., og kjennes ellers best fra Tsjekkia, Slovakia, det sørlige og vestlige Tyskland, samt Nederland. Kulturen er påvist også i Østerrike, Polen og Frankrike. Denne kulturen kom senere til å spre den nye jordbrukslivsstilen til det meste av Polen, Tyskland og Nederland.

Det er derfor mulig at I1-linjene var blant de mesolittiske (mesolitikum er perioden mellom eldre og yngre steinalder) europeiske jegerne og sankerne som ble assimilert av bølgen av jordbrukere fra det østlige middelhavsområdet i yngre steinalder (representert hovedsakelig av Y-DNA-haplogruppe G2a). Det finnes også beviser for, fra prøver tatt fra yngre steinalderbosettinger fra Starčevo- og Kardialkeramikk-kulturene, at haplogruppen I2a levde side om side med G2a-jordbrukere både i Sørøst- og Sørvest-Europa.

Den mest sannsynlige hypotesen i øyeblikket er at I2- og I1-linjene ble spredt rundt i Europa i løpet av Mesolitikum, og at noen grener blomstret bedre enn andre takket være en tidlig overgang til jordbruk, som følge av kontakt med tidlige jordbrukere fra Det nære Østen, som langsomt spredte seg over Balkan og Middelhavets strender. Den lille gruppen jordbrukere fra LBK-kulturen i det moderne Ungarn kan ha bestått av en gruppe med en blanding av G2a- og I1-menn. Men distinkte familier kan ha spredt seg i ulike retninger og møtt varierende suksess på sin vei. Det kan synes som om en « founder effect » i den nordlige LBK-populasjonen ledet til en plutselig eksplosjon av I1-linjer, kanskje delvis takket være deres bedre kunnskap om det sentraleuropeiske terreng og fauna (siden jakt typisk ble praktisert side om side med jordbruk for å utfylle kostholdet). I1 spredte seg senere fra Nord-Tyskland til Skandinavia.

Fem mesolittiske prøver fra Skandinavia fra ca. 6000 f. Kr. ble rapportert i 2014 fra Lazaridis et al., og ga to I*, en I2*, en I2a1b og ett udefinert resultat. Haplogruppen I1 var ikke blant dem. Andre prøver fra samme periode i Luxembourg og Nord-Spania har vist seg å være I2a1b og C1a2. Disse dataene er konsistente med en neolittisk spredning av I1 fra dagens Ungarn med LBK-kulturen og den senere Traktbeger-kulturen (4000-2700 f. Kr.) i det nordlige Tyskland og sørlige Skandinavia. En svensk prøve fra Gropkeramikk-kulturen (3200-2300 f. Kr.) viste seg også å være I2a1 og ikke I1.

Både Traktbeger-kulturen og Gropkeramikk-kulturen representerer en sammensmeltning av de neolittiske (jordbruk) og de mesolittiske (jeger og sanker) livsstilene. Neolittiske jordbrukere fra Tyskland trengte sent inn i Skandinavia, og bare i et mindre antall. Det finnes arkeologiske bevis for at neolittiske jordbrukere slo seg ned i Sør-Skandinavia og levde side om side gjennom flere hundre år med jegere og sankere under Traktbeger-kulturen. Skoglund et al. testet og sammenlignet i 2012 DNA fra en neolittisk jordbruker og tre jegere og sankere i Sverige fra rundt 3000 f. Kr. De fant at jordbrukeren var mye nærmere beslektet genetisk til moderne Middelhavs-mennesker, spesielt folk fra Sardinia, som generelt er ansett som den beste befolkningsrepresentanten i sammenligning med europeiske jordbrukere fra den yngre steinalder. Jegerne og sankernes DNA lignet derimot mest på moderne nordøst-europeeres DNA, og kanskje aller mest på moderne finner og samer enn skandinaver. (Se også hva jeg har skrevet under kapittelet om autosomalt DNA).

Skandinaviske jegere og sankere gjorde smått om senn den nye neolittiske livsstilen til sin egen, ved å bruke keramikk og holde husdyr (sauer, kyr, griser og geiter) for å spe på sitt tradisjonelle kosthold bestående av fisk og vilt. Dyrkingen av hvete, bygg og belgfrukter var temmelig begrenset på grunn av det kalde klimaet. Det kalde klimaet var faktisk en barriere for jordbruksekspansjonen på kontinentet. Dette er grunnen til at Skandinavia opprettholdt den største prosentandelen mesolittisk herkomst enn nær sagt alle andre europeere, bortsett fra samer, finner, baltere og russere.

Hvordan spredte I1 seg i Nord-Europa?

Så hvordan har det seg at moderne skandinaver i hovedsak hører til tre haplogrupper (I1, R1a og R1b), som ikke har blitt funnet i mesolittiske skandinaviske prøver? I1 ville ha vært den første til å trenge inn i Skandinavia under overgangen til jordbruket, som varte fra ca. 4200 til 2300 f. Kr. Den mest sannsynlige forklaringen på erstatningen av mesolittiske mannslinjer (I* og I2) med I1 i de nordiske land, inkludert Lappland og Finland, er at de få jordbrukerne og feholderne som faktisk spredte seg i Skandinavia, var I1-menn, gjennom en «founder effect».

I det store flertall av jordbrukssamfunn er det mennene som arver jord og husdyr. Ettersom viltet ble mer fåtallig, særlig i kalde vintre, ville jordbrukere ha en fordel med sin sikrere tilgang til mat og dermed større sjanse til å overleve. Som det skjedde i andre deler av Europa, ble kvinner fra jeger- og sankerfamilier giftet bort til velstående jordbrukere. Etter mange tusen år, der jord og buskap ble arvet i I1-linjer fra far til sønn, ble I1 den dominante mannslinjen, selv om de gjennom kvinnelinjene var hybridisert. I dag har skandinaver bare noe mer mesolittisk enn neolittisk blanding, i følge Lazaridis et al.

Samene var de siste jegerne og sankerne, men også de gikk over til husdyrhold ved å domestisere reinsdyret, som passet bedre i det harde klimaet enn sauer, kyr, griser og geiter. Temmingen av reinsdyret ser ut til å ha sitt opphav hos de nordasiatiske N1c1-folkene. Og moderne samer er virkelig hovedsakelig N1c1, med bare en minoritet av skandinaviske mannslinjer (I1, R1a og R1b). Tilstedeværelsen av R1a og R1b, og dens meget moderne proporsjon til I1 (med bruk av Midt-Sverige som referanse), indikerer at I1, R1a og R1b inkorporerte den samiske genpoolen relativt nylig (trolig i historisk tid, fra eller etter vikingtiden).

Imidlertid behøver ikke N1c1-linjene å ha ankommet så tidlig, heller. N1c1 er assosiert med utbredelsen av uralske språk. I følge en fylogenetisk (som har med rekonstruksjon av stamtrær å gjøre) rekonstruksjon av de uralske språk ( Honkala et al. (2013)), skilte proto-finsk og proto-samisk seg fra hverandre først for omkring 2500 år siden, og samiske dialekter startet med å utvikle seg fra hverandre for mindre enn 1000 år siden. Sannsynligvis er alle spor etter de mesolittiske innvånerne i Lappland visket vekk på mannssiden, slik som i mesteparten av Skandinavia for øvrig.

Hvordan ble I1 germansk?

Fra 2800 f. Kr. traff en storstilet kulturell og genetisk omveltning Skandinavia, med ankomsten til indo-europeerne fra Øst-Europa, som introduserte kobber- og bronsealderen praktisk talt uten neolittisk overgang. De første indo-europeerne som nådde Skandinavia, var Snorkeramikk-folkene fra det moderne Russland, Polen og Hviterussland, som er antatt å ha tilhørt hovedsakelig R1a (se også kapittelet om R1a). Disse folkene delte noen lignende kvinnelinjer som de skandinaviske I1-innvånerne, inkludert mtDNA-haplogruppene U2e, U4 og U5, men brakte også med seg flere nye linjer, som H2a1, H6, W og ulike undergrupper av I, J, K og T.

Den andre store indo-europeiske migrasjonen til Skandinavia var den som besto av R1b-menn, grenen av den som man tenker seg introduserte proto-germanske språk, som en avlegger av talerne av proto-kelto-germanske språk fra Sentral-Europa. R1b ankom trolig Skandinavia fra dagens Tyskland, som en nordlig ekspansjon av Unetice-kulturen (2300-1600 f. Kr.) (se også kapittelet om R1b).

I følge den germanske substrat-hypotesen, først fremsatt av Sigmund Feist i 1932, var proto-germansk et hybridspråk, som blandet elementer fra indo-europeisk (R1b, og i noe mindre grad R1a) og pre-indo-europeisk (innfødt I1). Denne hybridiseringen fant sted i bronsealderen, og ga opphavet til den første virkelig germanske sivilisasjon, den nordiske bronsealderen (1700-500 f. Kr.)

I1 i Finland

Finland er ikke et germansk land lingvistisk sett, på tross av at landet har vært underlagt Sverige i mesteparten av sin nedskrevne historie frem til det 19. århundre. Over 60 % av finnene tilhører den uralske haplogruppen N1c1, som er samstemmende med det faktum at finsk også tilhører den uralske språkfamilien. Man kan derfor undre seg på om de 28 % I1-linjer i Finland kom fra landets skandinaviske naboer, først og fremst Sverige, en gang mellom bronsealderen og middelalderen, eller om I1 tvert i mot spredte seg på samme tid gjennom hele Fennoscandia i mesolittisk tid, da isen trakk seg tilbake i regionen.

Et blikk på det fylogenetiske I1-treet viser at finner, svensker og nordmenn i hovedsak hører til den nordlige undergruppen (cluster) L22. Av L22s fire undergrupper er én (L300) finsk, mens L22s undergruppe Z74 har to undergrupper, der den ene, L287 (med undergruppe L258) i hovedsak er finsk. Dette er nok til å tenke seg at en sen neolittisk kolonisasjon av Fennoscandia fra Danmark eller Sør-Sverige (kanskje så sent som for 2000 eller 3000 år siden) kunne ha brakt I1 rundt på omtrent samme tid til Finland, til Midt-/Nord-Sverige og Norge. Dette måtte ha skjedd i god tid før de første indo-europeerne nådde Skandinavia. Finland er det eneste landet med mer enn 15 % I1 hvor germansk kultur og språk ikke slo rot. En god grunn for dette ville det være hvis germansk kultur ennå ikke eksisterte i Skandinavia på den tid da I1 nådde Finland.

Av de 28 % I1-linjer i Finland, hører 80 % til de eksklusivt finske L300 og L287, mens 5 % ligner mer svensk I1. De siste er typisk funnet i vest og sør-vest i Finland, hvor svensker har slått seg ned i historisk tid og hvor svensk fremdeles tales. Dette er også steder der det meste av R1b (3,5 %) og skandinavisk R1a (3 %) finnes. Finsk I1 finnes derimot i hele landet, hvor det knapt finnes noe tilstedeværende germansk Y-DNA. Dette er en annen bekreftelse på at I1 i Finland er pre-germansk, pre-bronsealdersk og dermed av mesolittisk opprinnelse.

Uheldigvis kolliderer denne tidslinjen alvorlig med Ken Nordvedts aldersestimater for L287, som han estimerer å være 2000 år, basert på STR-variasjoner. Denne metoden er ikke veldig nøyaktig, fordi den ikke tar befolkningers størrelse i betraktning. Større populasjoner skaper større genetisk variasjon. Nordiske land har alltid hatt en lavere befolkningstetthet enn Sentral- og Sør-Europa.

Før bronsealderen var nordiske folk fortsatt jegere og sankere, mens resten av Europa hadde drevet med jordbruk i opp mot 3500 år. Jordbrukssamfunn kunne opprettholde befolkninger som var ti ganger større enn jegere og sankere under lignende klimatiske forhold. I det kalde Fennoscandia må den pre-indo-europeiske befolkningstettheten ha vært minst 20 ganger lavere enn i Middelhavsområdet. Dette betyr at mutasjonsraten også ville være 20 ganger lavere, og derfor at I1 er mye eldre enn STR-variasjonene alene synes å indikere. Hvis aldersestimatet på 2000 år likevel skulle være korrekt (veldig lite trolig), vil den eneste muligheten for at I1 skulle bli så dominerende i Finland, tilskrives en «founder effect» hittil uten like, med en enkelt mannslinje som raskt måtte ha erstattet ¼ av alle mannslinjene i landet.

Litt om I1 i resten av Europa i dag:

Den germanske folkevandringen brakte I1 til Britannia med angelsakserne, til Belgia med frankere og saksere, til Frankrike med frankere, vestgotere og burgundere, til Sør-Tyskland med frankere, alemanner, suebi, markomanner, thüringer og andre, til Sveits med alemanner, suebi og burgundere, til Den iberiske halvøy med vestgotere, suebi og vandaler, til Italia med gotere, vandaler og lombarder, til Østerrike og Slovenia med østgotere og lombarder, til Ukraina og Moldova med gotere. De kom også til området rundt Ungarn og det nordlige Serbia med gepidene. I1 er funnet blant polakker (6 %), tsjekkere (11 %), slovakere (6 %) og ungarere (8 %), som et resultat av århundrer med innflytelse fra deres tyske og østerrikske naboer. Interessant nok er 10 % av makedonerne I1, som kan bety at de er etterkommere av goterne som slo seg ned i Det østromerske rike i det 3. og 4. århundet e. Kr. De norske og danske vikingene brakte ytterligere I1 til Britannia, Irland, Isle of Man, Normandie, Flandern, Den iberiske halvøy og Sicilia, mens spesielt svenske vikinger (væringer eller varjager) dannet kolonier i Russland og Ukraina, og satte opp utposter så langt borte som Bysants, Kaukasus og Persia. Den høyere frekvensen av I1 i det nord-vestlige Russland, øst for Baltikum, gir hint om et ekstra stort antall væringer, som passer med svenskenes etablering av Kiev-Rus her.

I1 har i 2002 blitt funnet hos levningene av de man med rimelig stor sikkerhet antar er Birger Jarl (ca. 1200-1266), grunnleggeren av Stockholm, og hans sønn Erik Birgersson f. 1250, hertug av Småland. Birger Jarl var regent i Sverige i 18 år, og hans sønner Valdemar f. ca. 1238 og Magnus f. 1240 fulgte hverandre som konger av Sverige, og deres etterkommere i 100 år. Disse tilhørte dermed alle formodentlig haplogruppen I1.

I1-treet kan inndeles slik (stort sett hovedlinjer og linjer som finnes i Norgesprosjektet hos FTDNA). Noen linjer kan være forkortet i forhold til hvordan de fremstår i FTDNAs og YFulls trær. For beste og mest oppdaterte oversikt, se FTDNAs og YFulls I1-trær (for å ha adgang til FTDNAs tre må man selv ha et testresultat og være logget inn på sin egen konto):

Tabell I

SNP

Merknad

TMRCA (etter YFull)

M253

 

4600 år

 

Z131

Nord-Alpinsk

4000 år

DF29

 

4600 år

 

CTS6364 (Z2336)

Spesielt Skandinavia, Tyskland og Polen

4200 år

 

S4795 (Y3866 (L69))

Se tabell II

4000 år

Z2337

 

4100 år

 

L22

Nordlig gruppe. Se tabell III

4100 år

Y13056

 

3800 år

FGC15556

 

3400 år

Y11205

 

1750 år

Y11252

 

3200 år

 

Y11248 (PF49)

 

2400 år

Y18697

 

4000 år

 

Y10633

 

2300 år

 

Y10637

 

 

 

A5635

 

1800 år

 

A10902 (A10097)

 

1450 år

 

A10086

 

 

 

BY74350

 

 

A10910

 

 

Z58

Vest-Germansk. Se tabell IV

4600 år

Z63

Øst-Germansk? Se tabell V

4100 år

Tabell II

SNP

Merknad

TMRCA

S4795 (Y3866 (L69))

 

4000 år

 

A5338

 

2900 år

 

Y17391

 

1700 år

 

Y17611

 

1700 år

 

Y17610

 

1700 år

 

Y17397

 

1500 år

 

Y19662

 

1450 år

 

Y22010

 

450 år

Y24625

 

1650 år

S4767

 

4000 år

 

S4770

 

3600 år

 

Y4781

 

3900 år

 

Y13016 (Y13011)

 

2800 år

S7642

 

3300 år

 

S11236

 

2000 år

Y6339

 

3100 år

 

Y22497

 

2800 år

 

Y22029

 

1650 år

 

Y22503

 

500 år

Y6340

 

2900 år

Y11221

 

2900 år

 

F3312 (Y11887)

 

2700 år

 

Y15019

 

1400 år

Tabell III

SNP

Merknad

TMRCA

L22

Nordlig gruppe. Skandinavia og viking-arv

4100 år

 

CTS11603

 

3000 år

 

Y5473

 

3000 år

 

Y19934

 

2900 år

 

L300

 

2300 år

Y19932

 

2900 år

Y15036

 

1950 år

Y3549

 

4100 år

 

CTS6017 (Y12991)

 

3400 år

L205

 

1400 år

P109

Mest Sør-Skandinavisk

3300 år

 

S10891

 

3100 år

 

FGC21711 (FGC21705, FGC21731)

 

2300 år

 

FGC21728

 

2000 år

 

FGC2707 (Y30882)

 

1400 år

 

FGC21716

 

 

S10200

 

3000 år

 

Y5834

 

1700 år

 

FGC21682

 

1400 år

 

Y20203

 

375 år

 

Y19654

 

225 år

Y18385

 

1700 år

 

Y19790

 

1250 år

 

Y19663

 

450 år

CTS6868

 

4100 år

 

Z74

 

4100 år

 

L813

Skandinavisk, spesielt Sør-Norge

3300 år

 

Y5476 (FGC9487)

 

2600 år

 

FGC9493 (Y5486)

 

2200 år

 

Y5474 (FGC9494)

 

2100 år

 

FGC9486 (Y5483)

 

2100 år

 

BY3428 (Y19207)

 

1600 år

 

Y33114

 

1600 år

 

BY62173

 

 

Y33744

 

1600 år

FGC17580 (Y8943)

 

2000 år

 

FGC17581 (Y9434)

 

1400 år

 

FGC59339

 

 

FGC9461 (Y13038)

 

1650 år

 

BY3429 (BY3421)

 

1150 år

FGC9462 (Y13505)

 

1650 år

Y13039

 

1750 år

 

Y16704

 

1350 år

 

Y16448

 

1200 år

Y15038

 

1500 år

Y19667

 

50 år

Y23527

 

1850 år

 

F9934

 

 

Y53241

 

 

Y18927

 

 

 

Y21736

 

 

 

Y60383

 

 

BY87917

 

 

BY45977

 

 

CTS2208

 

3000 år

 

L287

 

1850 år

 

L258

 

1750 år

 

Z2046

 

1750 år

 

Y17401

 

1550 år

BY594

 

1450 år

Y3603

 

3500 år

Tabell IV

SNP

Merknad

TMRCA

Z58

Vest-Germansk, spesielt Tyskland, Nederland og UK

4600 år

 

Z138

 

4600 år

 

S2293

 

4600 år

 

Z2541

 

3800 år

 

Y7043

 

3000 år

 

Y8341

 

3000 år

 

Y8342

 

1600 år

 

Y15596

 

1300 år

Z59

 

4300 år

 

Z2041

 

4300 år

 

Z2040

 

3900 år

 

Z382

 

3500 år

 

S26361

 

3300 år

 

S16414

 

2400 år

CTS8647

 

4300 år

 

Z60

 

4300 år

 

Z140

 

4100 år

 

F2642 (S2169)

 

3400 år

 

A1524

 

 

Z2535

 

4100 år

 

YSC261

 

3400 år

 

L338

 

3000 år

 

A2006 (Y12329)

 

1350 år

 

A8673

 

500 år

 

A8674

 

200 år

CTS7362

 

3800 år

 

CTS9352

 

3800 år

 

L1301 (Z73)

Spesielt Nord-Skandinavisk og finsk

2200 år

 

Y8955 (S11542)

 

1650 år

 

Y8956

 

1300 år

 

L1402

 

1300 år

Y3657 (FGC8670)

 

2200 år

 

L1302

 

1750 år

 

A9901

 

1750 år

 

Y20841

 

200 år

BY584

 

1300 år

 

JN12

 

950 år

 

Y19652 (JN25)

 

475 år

 

Y23143

 

125 år

JN63

 

700 år

BY496 (Y11071)

 

1550 år

 

BY497 (Y11070)

 

1550 år

Y12931

 

1700 år

Y15141

 

900 år

Y4951

 

900 år

Y5180

 

1500 år

 

BY229

 

1500 år

 

Y5179

 

600 år

Y5568

 

1750 år

 

BY548

 

1300 år

 

JN24

 

1250 år

BY232 (Y6593)

 

1700 år

 

BY234 (Y6594)

 

1550 år

 

Y13046

 

900 år

 

Y13043

 

550 år

Y13049

 

1550 år

 

Y13050

 

850 år

BY2819

 

 

 

BY2820

 

 

 

BY2822

 

 

Z2900

 

1850 år

PF3158

 

 

Tabell V

SNP

Merknad

TMRCA

Z63

Øst-Germansk? Spesielt sentrale Tyskland, Benelux, skotske lavland og Polen

4100 år

 

BY151

 

4100 år

 

BY351

 

3800 år

 

BY332 (Y7075)

 

3300 år

 

Y7060 (Y7059)

 

700 år

 

BY11

 

 

CTS10345

 

2600 år

 

Y10995

 

2600 år

 

Y10994

 

2100 år

CTS4279

 

2200 år

BY62

 

 

L849

 

 

 

BY391

 

 

 

BY3419

 

 

BY3425

 

 

S2078

 

3900 år

 

Y4102 (S2077)

 

3900 år

 

S2097

 

3400 år

 

FGC29230

 

2900 år

 

Y18660

 

2600 år

Y2245

 

3900 år

 

FGC14480 (Y7234)

 

1900 år

L1237

 

2900 år

 

FGC9550 (Y6634)

 

2800 år

 

A8249 (BY3386)

 

2500 år

FGC9528 (Y6615)

 

850 år

 

FGC9530 (Y6612)

 

550 år

S10360 (Y3968)

 

3900 år

 

S15301 (Y3979)

 

3900 år

 

Y3969

 

2000 år

Y6228

 

3800 år

Y6375

 

2100 år

 

Y13945

 

1650 år

Y19648

 

300 år

Store I1-grupper i Norgesprosjektet pr. november 2019, fylkesvis fordelt. % av undergruppe i hvert fylke

 

Ant. testere i haplogruppen totalt

S4795

L813

P109

Z58

Sum

Østfold

28

35,7

10,7

3,5

42,8

92,7

Akershus

60

5,0

13,3

6,6

46,6

71,5

Oslo

16

18,7

12,5

6,2

56,2

93,6

Hedmark

162

3,7

19,7

14,1

45,9

83,4

Oppland

79

15,1

30,3

1,2

37,9

84,5

Buskerud

38

7,8

50,0

7,8

18,4

84,0

Vestfold

17

11,7

29,4

 

29,4

70,5

Telemark

18

11,1

33,3

11,1

22,2

77,7

Agder

36

19,4

13,8

38,8

16,6

88,6

Rogaland

38

2,6

23,6

26,3

21,0

73,5

Hordaland

43

9,3

23,2

4,6

39,5

76,6

Sogn og Fjordane

48

25,0

29,1

6,2

10,4

70,7

Møre og Romsdal

76

17,1

15,7

11,8

19,7

64,3

Trøndelag

59

15,2

27,1

15,2

33,8

91,3

Nordland

34

2,9

8,8

5,8

55,8

73,3

Troms

15

6,6

26,6

 

33,3

66,5

I tabellen er det de samme fylkene som er brukt innledningsvis for fordelingen av samtlige haplogrupper i Norgesprosjektet.

Tabellen skal leses slik: Det finnes 28 I1-testresultater fra Østfold. Av disse har 35,7 % testet positivt for undergruppen som blir definert av SNP S4795. 10,7 % har testet positivt for SNP  L813. 3,5 % har testet positivt for P109. 42,8 % har testet positivt for SNP Z58 eller en av dens mange undergrupper, til sammen 92,7 % av testresultatene for I1 fra Østfold. Det vil si at 7,3 % av I1-testresultatene fra Østfold enten ikke har testet en underliggende SNP under I1, eller de hører til en av de andre mindre gruppene av I1 enn de fire store.

SNP Z58 med undergupper er definitivt størst på landsbasis, med medlemmer fra samtlige av fylkene i oversikten. Den utgjør også den største gruppen av I1 i de fleste av fylkene, bortsett fra i Buskerud, Vestfold, Telemark, Agder, Rogaland og Sogn og Fjordane. Det er en tendens (med noen unntak) at Z58 er størst i de fylkene som grenser mot Sverige.

SNP L813 er den nest største gruppen av I1, som også er den største I1-gruppen i Buskerud, Vestfold (sammen med Z58), Telemark, og Sogn og Fjordane. Sett under ett er L813 størst i vestlige deler av Østlandsområdet og vestover til Telemark. Den er heller ikke langt bak Z58 i Oppland og Troms.

SNP P109 kommer på tredjeplass, og er størst i Agder og Rogaland. Den er så langt ikke representert i Vestfold og Troms.

SNP S4795 (tidligere kalt L69) finnes også i alle fylker i oversikten, spesielt stor er den i Østfold og Sogn og Fjordane.

I1-slektslinjer:                                                                                                                                                                  

1) Min morfars farslinje går tilbake til Nils Larsen Grubbe på Kjølstad i Ås, Akershus (omkr. 1670-1745). Da han døde skulle han angivelig ha vært 91 år, men trolig var han nok langt yngre. Han kjennes i Ås fra 1707, og drev Kjølstad helt frem til 1744, da han avsto halvparten til sønnen Herlaug. Han ville selv drive resten. Med tanke på at de fleste gårdbrukere ser ut til å ha trappet ned mellom 50 og 70 år gamle, er det vel mest realistisk at han har trappet ned senest i 70-årsalderen han også. Sønnene hans er begge født rundt 1700, som også kan passe med et fødselsår rundt 1670. I så fall er det mulig at Nils kan ha vært sønn av bondeskredderen Lars Larsen (Lauritz Lauritzen) Grubbe som giftet seg 10/10 1669 i Aker med Sissel Ellefsdatter. Lars Grubbe døpte guttebarn i Aker i 1671 og 1673, dessverre uten at navnene er nevnt. Ett av disse guttebarna ble begravet senere i 1673. (I tillegg hadde paret en datter døpt i 1670). En Lars Grubbe uten aldersangivelse nevnes ellers som husmann på Kjølberg (senere kalt Lille Tøyen) i Aker i 1666. Det er trolig samme mann. Siden han ikke nevnes i tidligere manntall i Aker, er han kanskje identisk med den rytter Lauritz Grube som nevnes i en sak på Jevnaker 13/2 1665, fol. 2b. I 1664 finnes på Igelsrud i Jevnaker en Lauritz Lauritzen rytter, 20 år. Nils Larsens forbindelse til Lars Larsen Grubbe styrkes også av at vi i Kompletteringsrulle 1693 for Det Akershusiske infanteriregiment i legd nr. 33 for gårdene Holm, Lie, Ås, Dal, Greverud, Hvitebjørn og Vassbotn (Aker, nå delvis Oppegård) finner soldaten: NILS LARSEN GRUBBE, innrullert 1693.

 

Denne linjen har SNP-mutasjonen P109+, og er dessuten S10891+ FGC21711+ FGC21728+ FGC21707+ FGC21716+ (via BigY-testen). Nedenfor følger haplotypen (de 37 første markørene):

 

Markør-nummer

1

12

13

25

26

37

 

Navn/

Opphav

3

9

3

3

9

0

1

9

3

9

1

3

8

5

a

3

8

5

b

4

2

6

3

8

8

4

3

9

3

8

9

|

1

3

9

2

3

8

9

|

2

4

5

8

4

5

9

a

4

5

9

b

4

5

5

4

5

4

4

4

7

4

3

7

4

4

8

4

4

9

4

6

4

a

4

6

4

b

4

6

4

c

4

6

4

d

4

6

0

G

A

T

A

H4

Y

C

A

ii

a

Y

C

A

ii

b

4

5

6

6

0

7

5

7

6

5

7

0

C

D

Y

a

C

D

Y

b

4

4

2

4

3

8

Nils Larsen Grubbe

13

23

14

10

14

14

11

14

13

12

11

28

15

8

9

8

11

23

16

21

28

12

15

15

16

11

10

19

21

14

13

16

20

37

37

12

10

 

Det finnes ingen matcher i Norgesprosjektet, men det finnes pr. april 2018 tre 25/25-matcher fra Sverige og 10 24/25-matcher fra samme sted. Dessuten en 24/25-match fra Finland (kan være finlandssvenske, se også nedenfor), og to 24/25-matcher med slekten Hamilton fra Skottland. Av 23/25-matcher finnes ytterligere 12 fra Sverige, 6 fra Nederland, 1 fra Norge og 1 fra England.

 

Den nærmeste matchen er imidlertid en 25/25-, 36/37-og 66/67-match med en ire, hvis far var uekte sønn av en amerikaner med norsk far, som kom over til Irland midt på 1950-tallet. Den utvandrede nordmannen kom fra Asker, og linjen kan føres tilbake til en Ole Nilsen Vakås f. ca. 1799/1800, som giftet seg i Asker 8/10 1820. Dennes opphav er imidlertid usikkert. Disse linjene kan ikke ha felles opphav innen de siste 8 generasjoner. Gitt dette har de en 74,93 % sjanse for felles stamfar ved 10 generasjoner, 90,38 % ved 12 generasjoner, 96,38 % ved 14 generasjoner, 98,66 % ved 16 generasjoner og 99,51 % ved 18 generasjoner. Dette er funnet ved å bruke kalkulatoren som ligger hos FTDNA, og da er sammenlignet 67 markører på begge sider.

 

En som også er en match på 67 markører, er en med stamfar Aleksander Svensson Karikko (1730-1787) fra Petäjävesi, Finland. Det er en 24/25-match og 60/67-match, men matcher ikke på 37 markører. Han har testet Big Y og er CTS21707*.

 

Det er to svenske linjer som i tillegg til Grubbe-linjen gjennom Big Y-testen er funnet positive for FGC21728. I tillegg hører Grubbe-linjen til undergruppen FGC21707/FGC21712 sammen med den ene av disse to svenske linjene. Denne er imidlertid ikke en match på SNP-markørene.

 

Dessuten danner altså Grubbe-linjen undergruppen FGC21716 med en John Erik Adrian Friis (1902-1941), f. i Burlöv, Bara, Skåne (litt nord for Malmö og sør for Lund) av en svensk mor og tydeligvis ukjent far. Han er ellers bare en 24/25-match (kun testet 37 STRs).

 

YFull anslår TMRCA (tiden for nærmeste felles forfar) for S10891 til å være 3100 år, og TMRCA for undergruppen FGC21731 til å være 2300 år. YFull kaller undergruppen for FGC21705. FGC21728 er hos YFull kalt FGC21720. TMRCA for denne er anslått å være 2000 år. FGC21707/FGC21712 er hos YFull kalt Y30882. TMRCA for denne er anslått å være 1400 år. Dvs. at Grubbe-linjen og svensken kan ha hatt en felles forfar rundt 600 AD. FGC21716 er foreløpig ikke registrert hos YFull. SNP S10891 er ellers så langt også funnet hos testere med aner fra Norge, England, Skottland, Irland og Estland.

 

Slektsnavnet Grubbe kan ha mange opphav. Etymologisk betyr det søkk, (grunn) grop, og ordet grube (gruve) kommer også herfra (men det finnes ikke nødvendigvis noen gruve på steder ved navn Grubbe eller med Grubb- i navnet). I Sverige finnes navnet Grubbe som en bydel i Umeå, og navnet nevnes første gangen i 1503 som Grwbba. En adelsslekt Grubbe har utspring herfra (mannslinjen utdødd). Det finnes ellers totalt 6 steder i Sverige som heter Grubbe og 27 steder som heter Grubban (kilde Anbytarforum). De fleste befinner seg langt nord og øst i Sverige, men tre steder befinner seg også langt sør og vest, omtrent på linje med Akershus eller Hedmark. To av disse er tett inn mot norskegrensen. Det finnes ytterligere tre steder omkring Göteborg-traktene med dette navnet. Fire av de seks stedsnavnene Grubbe befinner seg i Umeå, Västerbotten og i stedene Anundsjö, Högsjö og Nora i Ångermanland i Sverige. For oversikt over alle navn i Sverige som begynner med «Grubb», se denne diskusjonen i Anbytarforum, innlegg 4. Fra Sjælland i Danmark kjennes adelsslekten Grubbe fra 1127. Den døde ut der på mannssiden i 1721, men lever fortsatt i Tyskland under navnet Grube. I USA finnes flere slekter Grubb eller Grubbs som visstnok har sitt opphav i Tyskland. Det finnes også spredte Grubbe’r i Aker-området på 1600-tallet (utenom Lars Grubbe), hvis opphav ikke kjennes. På 1700-tallet finner man spredte Grubbe’r i Christiania/Aker, Ås, Drøbak, Spydeberg og steder mye lenger unna. Drøbak-Grubbe er etterkommere av Nils Larsen Grubbe, men ellers kan de ha ulikt opphav.

 

Det finnes en innførsel om Lars Larsen Grubbe og Sissel Ellefsdatter blant de public absolverede i Aker: Lauritz Lauritzøn besovet Sissel Ellufsdatter der hun holdt til i Mari Juchum Hansens hus, han går på landet for(?) en bondeskredder, nå holder de til ved Xt. kirkegård. De sto begge offentlig skrifte 22. august 1669. Noe barn er ikke funnet døpt blant de uekte, den nærmeste er Lars skredders drengebarn som er døpt 24/1 1669 (blant de ektefødte). "Xt. kirkegård" er Krist kirkegård, anlagt i 1624 og ligger i dag ved Grubbegata på Hammersborg (navnet Hammersborg nevnes forøvrig i byplanen av 1704). Kirkegården ble brukt som pestkirkegård i 1654, og Oslos eldste offentlige monument, Peststøtten fra 1654, står der i dag. Kirkegården er fredet.

 

Kristkirkegården, også kalt Krigskirkegården, ble i 1835 midlertidig utvidet helt ned til Møllergata. Wikipedia skriver at da Grubbegata ble anlagt i 1946, delte den Kristkirkegården i to. Oslo byleksikon skriver på sin side at Grubbegata ble anlagt og fikk sitt navn i 1951 etter en kjøpmann Ulrik Grubbe, som levde i Kristiana på 1700-tallet. Det er godt mulig at Grubbegata ble forlenget i 1946 og dermed delte Kristkirkegården i to, men den nedre delen av gateløpet må ha eksistert i hvert fall senest 1680, siden det da sees på et kart. Navnet Grubbegata kjennes fra kirkebokkilder senest på 1700-tallet, og navnet sees også på et kart fra 1787 (Knut Sprauten: Oslo bys historie bd. 2, 1992, s. 407) og 1827 (Lars Roede: Historisk atlas over Oslo, 2016, s. 125), slik at det sikkert vites at navnet ikke kan ha vært benyttet tidligere på et annet gateløp. At gaten fikk sitt navn i 1951 er derfor beviselig feil. Om gaten het det samme i 1680, er imidlertid ikke kjent, siden gatenavn ikke er inntegnet på det nevnte kartet fra den tid. Til så sent som 1860-tallet sluttet Grubbegata der Hospitalsgata krysser Grubbegata i dag (det første Rikshospitalet, tidligere Militærhospitalet, lå akkurat der, mellom Akersgata og Grubbegata). Ovenfor gateløpet og vest mot Hammersborg var det diverse bebyggelse. Kristkirkegården lå altså ikke ned mot Grubbegata så tidlig. På østsiden av Grubbegata nedenfor nåværende Hospitalsgata lå imidlertid Vaterlands kirkegård, som gikk ut av bruk på 1850-tallet. Møllergata 19 ligger der nå, tidligere også fengslet bak, som ble revet for å huse en del av regjeringsbygningene. Ennå så sent som rundt 1900 var løpet til Grubbegata ikke forlenget forbi Hospitalsgata.

 

Nå vites det jo ikke om Lars Larsen Grubbe bodde med sin familie ved Kristkirkegården etter 1669, men om de gjorde det, kan man jo fundere på om ikke Grubbegata faktisk heller er oppkalt etter Lars Larsen Grubbe enn etter kjøpmannen Ulrik Grubbe, som man må anta bodde i selve byen og ikke i forstaden Hammersborg. (Kjøpmannen Ulrich Grubbe nevnes i et skattemanntall av 1744 i Vestre kvarter av Christiania. Han er vel trolig identisk med Ulrik Olsen Grubbe (1705-1784). I 1735 var han skredder og bodde i Øvre Vollgate 3-5 i Christiania). Det finnes også en vei Grubbebakken, som er en stikkvei mellom Grubbegata 6 og Møllergata 5. Hverken Lars Larsen Grubbe, hans enke eller barn nevnes i Forstadsmanntallet 1683, som omfattet Vaterland, Piperviken, Grønland og Sagene, så de har nok fortsatt å bo på "Landets grund", altså i Aker.

 

Hypotesen om opphav i Sverige styrkes også av at Nils Larsen Grubbes linje i I1-P109-prosjektet er lagt på en «Swedish»-undergruppe som eneste norske sammen med fem svensker. Det som skiller denne gruppen fra andre P109+, er at den er DYS448=21, DYS439=13 og DYS607=13. Denne gruppen synes å samsvare med den undergruppen av I1-P109 som Ken Nordtvedt har kalt P109-1313, estimert til å være ca. 2000 år gml. I denne gruppen finnes også Grubbe-linjens Big Y-match, som altså også er svensk (se ovenfor).

 

2) Via det store I1-prosjektet på FTDNA har jeg funnet en som har sin farslinje tilbake til Håver Johannessen Garder (Gaarder) i Land, Oppland (ca. 1615-e. 1666). Linjen kan føres én generasjon lenger tilbake, til Johannes Garder, d. ca. 1643. Dette er også den direkte farslinjen til min morfars morfar, Anton Olsen Alfstad, Toten (1843-1906). Denne linjen er trolig L813/CTS9346+. Nedenfor følger de 25 første markørene av haplotypen (bare testet 25 markører):

 

Markør-nummer

1

12

13

25

26

37

 

Navn/

Opphav

3

9

3

3

9

0

1

9

3

9

1

3

8

5

a

3

8

5

b

4

2

6

3

8

8

4

3

9

3

8

9

|

1

3

9

2

3

8

9

|

2

4

5

8

4

5

9

a

4

5

9

b

4

5

5

4

5

4

4

4

7

4

3

7

4

4

8

4

4

9

4

6

4

a

4

6

4

b

4

6

4

c

4

6

4

d

4

6

0

G

A

T

A

H4

Y

C

A

ii

a

Y

C

A

ii

b

4

5

6

6

0

7

5

7

6

5

7

0

C

D

Y

a

C

D

Y

b

4

4

2

4

3

8

Håver Johannessen Garder

13

23

15

10

14

15

11

14

11

12

11

29

15

8

9

8

11

23

15

20

29

11

14

14

16

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

3) En tremenning av min far har testet seg, og vi har den felles anen, min tippoldefar, Johan Christian Henriksen (1851-1931). Hans linje kan potensielt føres tilbake til Nils Færden i Norderhov, Buskerud f. omkr. 1520, levde 1557. Jeg har også en linje til Nils Færden på min farmors morsside (Hadeland). Den følger mannslinjen til Nils Færdens sønnesønn, Harald Ingebretsen Færden (ca. 1585-1660), før det går over i en kvinnelinje. Linjen er L813/CTS9346+ FGC9487+ FGC9493+ FGC9494+ FGC9486+ Y23527+ F9934+ (etter Big Y). Nedenfor følger de 37 første markørene:

 

Markør-nummer

1

12

13

25

26

37

 

Navn/

Opphav

3

9

3

3

9

0

1

9

3

9

1

3

8

5

a

3

8

5

b

4

2

6

3

8

8

4

3

9

3

8

9

|

1

3

9

2

3

8

9

|

2

4

5

8

4

5

9

a

4

5

9

b

4

5

5

4

5

4

4

4

7

4

3

7

4

4

8

4

4

9

4

6

4

a

4

6

4

b

4

6

4

c

4

6

4

d

4

6

0

G

A

T

A

H4

Y

C

A

ii

a

Y

C

A

ii

b

4

5

6

6

0

7

5

7

6

5

7

0

C

D

Y

a

C

D

Y

b

4

4

2

4

3

8

Nils Færden

13

23

14

10

14

15

11

14

12

12

11

28

15

8

9

8

11

23

16

20

29

11

14

15

16

10

10

17

21

14

14

17

20

37

39

11

10

Peder Jensen Langset 1616-1685, Fåberg, OPL

13

23

14

10

14

15

11

14

12

12

11

28

15

8

9

8

11

23

16

20

29

11

14

15

16

10

10

17

21

14

14

17

20

37

38

12

10

 

Bortsett fra en linje fra Sogn og Fjordane, har alle som hittil har vært testet eller antatt å være L813+, også vært FGC9486+. TMRCA for denne er ca. 2000 år. Y23527 er en felles SNP med en Hemmingens, visstnok fra Troms, som ellers ikke har oppgitt nærmere data, dessuten med en Jokinen, som ikke synes å ha meldt seg på noe prosjekt, men i hvert fall ut fra navnet høres finsk ut. TMRCA for Y23527 er ca. 1850 år. Denne SNPen er også felles med en linje tilbake til Harald Gulbrandsen Auren, Norderhov (se nedenfor).

 

Haplotypen til Johan Christian Henriksen kan temmelig sikkert føres tilbake til Thomas Thomassen, f. i 1760-årene, trolig i Drammen, men så er det noe usikkert, siden Thomas Thomassen f. i Strømsø i 1768, var født utenfor ekteskap, og foreldrene ikke giftet seg. Faren skal ha vært en Thomas Toresen Hønen, og etter det jeg kan forstå, må det dreie seg om Hønen i Norderhov, der det nettopp finnes en mann med dette navnet.

 

Den nærmeste matchen på 37 og 67 markører er en 65/67-match med en linje tilbake til Peder Jensen Langset i Fåberg (1616-1685). De to mismatchene ligger begge på 37 markører, i panel 38-67 er det en mismatch på 0. De har en spesiell match på YCAII: 17-21, mot 19-21, som er det vanlige.

Ved å sammenligne 67 markører på begge sider med Langset-linjen, er det i FTDNAs kalkulator en 68,74 % sjanse for slektskap ved 12 generasjoner, når antatt at det ikke er noe slektskap innen 10 generasjoner. Sjansen øker til 94,14 % ved 16 generasjoner, 99,00 % ved 20 generasjoner og 99,84 % ved 24 generasjoner. Langset-linjen har også vist seg å være F9934 etter Big Y-test.

 

Allerede ved 12 generasjoner er det stor sannsynlighet for felles stamfar mellom Færden- og Langset-linjene. Det kan selvfølgelig bety at Henriksen-linjen likevel ikke går tilbake til Færden – eller det kan være et eksempel på den kontakten som man vet har funnet sted mellom Gudbrandsdalen og Buskerud, kanskje spesielt mellom Gudbrandsdalen og Modum, Ringerike og Drammens-området. Det vites for eksempel at menn flyttet fra Gudbrandsdalen ned til dette området på midten av 1600-tallet, noen har sikkert også flyttet tidligere. I Modum sitter flere bønder med odel i gårder i Gudbrandsdalen på tidlig 1600-tall, men dette kan selvfølgelig også være fordi disse bøndene har giftet seg med kvinner derfra. Noe flytting kan se ut til å ha gått andre veien også, i hvert fall er det tjenestefolk fra Buskerud i ungt mannskapsrullene for Sør-Gudbrandsdalen fra slutten av 1600-tallet.

 

4) En 23/25-match med Nils Færden-linjen er en mann som har sin mannslinje fra Anders Iversen Østre Horgen, Gran, Oppland (ca. 1583-ca. 1669). Jeg har en blandet linje tilbake til ham på min farmors side. Siden testeren ikke har sluttet seg til noe prosjekt, er det uvisst hvordan haplotypen ser ut. Vi kan heller ikke vite sikkert at han hører til L813, selv om det vel kan være trolig.

 

5) Via Norgesprosjektet på FTDNA har jeg funnet en som fører sin farslinje tilbake til Harald Gulbrandsen Auren (ca. 1560-ca. 1633), Norderhov, Buskerud. Jeg har en linje tilbake til ham på min farmors morsside. Den følger mannslinjen via Haralds sønn Gulbrand Haraldsen Hen (ca. 1600-ca. 1646), før det går over i en kvinnelinje. Linjen er L813/CTS9346+ FGC9487+ FGC9493+ FGC9494+ FGC9486+ Y23527* (etter Big Y). Nedenfor følger de 37 første markørene:

 

Markør-nummer

1

12

13

25

26

37

 

Navn/

Opphav

3

9

3

3

9

0

1

9

3

9

1

3

8

5

a

3

8

5

b

4

2

6

3

8

8

4

3

9

3

8

9

|

1

3

9

2

3

8

9

|

2

4

5

8

4

5

9

a

4

5

9

b

4

5

5

4

5

4

4

4

7

4

3

7

4

4

8

4

4

9

4

6

4

a

4

6

4

b

4

6

4

c

4

6

4

d

4

6

0

G

A

T

A

H4

Y

C

A

ii

a

Y

C

A

ii

b

4

5

6

6

0

7

5

7

6

5

7

0

C

D

Y

a

C

D

Y

b

4

4

2

4

3

8

Harald Gulbrandsen Auren

13

23

14

10

14

14

11

14

11

12

11

28

15

8

9

8

11

23

16

20

29

11

14

14

16

10

10

19

21

14

14

17

20

33

39

12

10

 

SNP Y23527 deler Auren-linjen så langt med Færden-linjen (se nr. 3 over), Hemmingsen fra Troms og en finne (antagelig).

 

6) Via Norgesprosjektet på FTDNA har jeg funnet en som fører sin farslinje tilbake til Steinar Olsen Vole (Søndre Steine), Gausdal, Oppland f. ca. 1590. Linjen kan føres noen generasjoner lenger tilbake til Bjørn Kråbøl f. omkr. 1485. Han er en ane på min farmors farsside, og jeg følger mannslinjen via Bjørns sønner Jon Bjørnssonn Kråbøl f. omkr. 1525 og Mads Bjørnsson Steine(?) f. omkr. 1530, sønnesønnene Ole Jonsson Nedre Olstad f. ca. 1555 og Ole Madsson Nordre Steine f. omkr. 1555, oldebarna Torger Olsson Øvre Kråbøl f. omkr. 1585, Steinar Olsson Søndre Steine (Vole/Vålen) f. omkr. 1590 og Jacob Olsson Nordre Steine f. omkr. 1595, dessuten Torger Olsson Kråbøls sønn Gunder Torgersen Øvre Kråbøl f. ca. 1609, d. e. 1686, før det går over i blandede linjer. Dette er også en L813-linje. Nedenfor følger de 37 første markørene og nærmeste matcher:

 

Markør-nummer

1

12

13

25

26

37

 

Navn/

Opphav

3

9

3

3

9

0

1

9

3

9

1

3

8

5

a

3

8

5

b

4

2

6

3

8

8

4

3

9

3

8

9

|

1

3

9

2

3

8

9

|

2

4

5

8

4

5

9

a

4

5

9

b

4

5

5

4

5

4

4

4

7

4

3

7

4

4

8

4

4

9

4

6

4

a

4

6

4

b

4

6

4

c

4

6

4

d

4

6

0

G

A

T

A

H4

Y

C

A

ii

a

Y

C

A

ii

b

4

5

6

6

0

7

5

7

6

5

7

0

C

D

Y

a

C

D

Y

b

4

4

2

4

3

8

Steinar Olsen Vole

13

23

14

10

14

15

11

14

11

12

11

28

14

8

9

8

11

23

16

20

29

11

13

14

14

10

10

19

21

13

15

17

20

37

38

12

10

Sven Jönsson 1711-1773, Höreda, Småland, Sverige

13

23

14

10

14

15

11

14

11

12

11

28

14

8

9

8

11

23

16

20

29

11

14

14

16

10

11

19

21

14

15

17

20

37

39

12

10

Johannes Hansen Hagen 1686- Ringebu, OPL

13

23

14

10

14

15

11

14

11

12

11

28

14

8

9

8

11

23

16

20

29

11

14

14

16

10

10

19

20

14

15

17

20

37

38

13

10

 

Via Big Y har linjen testet positivt for følgende SNPer: L813+ FGC9487+ FGC9493+ FGC9494+ FGC9486+ BY3428+ Y33114+ Y33744+. Y33744 er felles med en linje til Søren Sørensen f. 3/12 1815 i Skotselv, Eiker. BY3428 er felles med syv linjer fra hhv. Ringebu, Skjåk og Vang i Valdres, Oppland; Elverum, Hedmark (2 stk.); Sauda, Rogaland og Ålfoten, Sogn og Fjordane. TMRCA for BY3428 er 1600 år, for Y33114 og Y33744 er den også 1600 år, i følge YFull. Sven Jönsson er en 24/25 og 33/37-match, men matcher ikke på 67 markører. Stølen-linjen er en 60/67-match, men matcher ikke på 37 markører. De andre er ikke matcher på STR-markørene.

 

Hagen regnes som en 33/37-match av FTDNA. Han er også en 61/67-match, og ligger under de antatt BY3428+ i Norgesprosjektet sammen med syv til (totalt seks fra Oppland og to fra Sogn og Fjordane). Hagen-linjen kan føres tilbake til Jon Trondsson på Helle i Vågå f. omkr. 1515. Vole-linjen har imidlertid nærmere match med en Wilson f. 1790 i USA, som er en hhv. 35/37- og 64/67-match.

 

7) Via Norgesprosjektet på FTDNA har jeg også funnet en som stammer fra Tore Trondsson som bodde på Tynnøl i Lesja, Oppland. Han var født omkr. 1539. Han var bror til mine aner på min farmors farsside, Eirik TrondssonBjølstad i Heidal, Vågå (f. omkr. 1510) og Jon Trondsson på Helle i Vågå (f. omkr. 1515). Disse brødrene var sønner av en Trond, muligens Trond Jonsson, som var lagrettemann 6/12 1527 (opplysninger fra Tore H. Vigerust på Bratt-seminaret høsten 2008). Fra Eirik Trondsson følger jeg mannslinjen én generasjon til Trond Eiriksson Valbjørg, Vågå (omkr. 1550-1638), før det går over i kvinnelinjer; fra Jon Trondsson følger jeg mannslinjen til Østen Jonsson på Nigard Vestad, Ringebu (omkr. 1545-ca. 1611), hans sønner Jon Østensen Sygard Kollstad, Ringebu (f. omkr. 1580) og Ole Østensen Søndre Bjørge, Ringebu (omkr. 1587-omkr. 1653); dernest Iver Jonsen Hage, Nord-Fron (omkr. 1605-ca. 1678) og Østen Olsen Søndre Bjørge, Ringebu (f. ca. 1612), og dennes sønn Haldo Østensen Søndre Bjørge (ca. 1645-1715), før det går over i kvinnelinjer. Dette er også en L813-linje. Nedenfor følger haplotypen, samt dens næmeste match:

 

Markør-nummer

1

12

13

25

26

37

 

Navn/

Opphav

3

9

3

3

9

0

1

9

3

9

1

3

8

5

a

3

8

5

b

4

2

6

3

8

8

4

3

9

3

8

9

|

1

3

9

2

3

8

9

|

2

4

5

8

4

5

9

a

4

5

9

b

4

5

5

4

5

4

4

4

7

4

3

7

4

4

8

4

4

9

4

6

4

a