DNA SOM VERKTØY I SLEKTSFORSKNINGEN

Innhold:

Innledning

Antropologi

DNA som verktøy i slektsforskningen

Hvordan foregår DNA-testingen?

Y-DNA

Haplogruppe R1a

Haplogruppe I1

Haplogruppe R1b

Haplogruppe N1c

MtDNA

Haplogruppe H

Haplogruppe J

Haplogruppe U

Autosomal test

Innledning

Hva er DNA?

Hver celle har en kjerne med 46 kromosomer som styrer cellens liv og bestemmer hvilke egenskaper den har. De 46 kromosomene ligger i 23 par. 22 av parene er autosomer, og ett par er kjønnskromosomer, nemlig XX hos kvinner og XY hos menn. Arvestoffet DNA (deoksyribonukleonsyre) ligger i kjernen til alle cellene, og har form som en dobbeltspiral. DNA-molekylet har såkalte trinn som betegnes med basene A, T, C og G. Tre av disse basene på et stigetrinn danner et kodon (triplett). En rekke slike kodoner dannet et gen, som inneholder informasjon om hvordan aminosyrer skal settes sammen til proteiner.

Når et nytt individ unnfanges, smelter DNA fra far og mor sammen, slik at man får 23 kromosomer fra far og og 23 kromosomer fra mor. Genene i de autosome kromosomene blandes imidlertid vilkårlig fra generasjon til generasjon, men det kjønnsspesifikke Y-kromosomet gjør det ikke. Y-kromosomet overleveres bare fra far til sønn.

I hver celle, men utenfor cellekjernen, har vi mitokondrier. Disse har til oppgave å være cellenes kraftverk. I tidenes morgen var mitokondriene selvstendige organismer, og de har fortsatt sitt eget DNA. Dette kalles mitokondrie-DNA, forkortet mtDNA. MtDNA finnes både i egget hos mor og i sædcellene hos far, men hos sædcellen er mtDNA lokalisert i halen, som ved forplantningen «kastes» av i det sædcellen penetrerer egget. Det betyr at vi arver mtDNA bare fra våre mødre. Mødrene gir sitt mtDNA til både døtre og sønner, men det er altså bare døtrene som kan bringe det videre til sitt avkom igjen.

Det er altså det kjønnsspesifikke aspektet ved h.h.v. Y-DNA og mtDNA som gjør det mulig å kunne bruke dem til gentesting i slektsforskningsøyemed, i det de ikke blandes og bare kan følges i rene manns- og kvinnelinjer bakover i tid.

I prinsippet overleveres Y-DNA og mtDNA uendret fra generasjon til generasjon. Gjennom århundrer og årtusener kan det imidlertid skje små mutasjoner. I prinsippet vil en far og en sønn ha identisk Y-DNA, men siden en mutasjon kan skje når som helst, behøver det ikke være 100 % identisk. MtDNA muterer veldig langsomt, som gjør at det kan ta flere tusen år før en mutasjon finner sted. Y-DNA muterer derimot langt raskere, som foreløpig gjør det til det mest interessante verktøyet for å kunne fastslå slektskap innenfor rammen av historisk tid. Siden MtDNA har en så langsom mutasjonsrate, er det foreløpig mest interessant i antropologisk sammenheng, men det kan selvfølgelig også brukes til både å bekrefte og (spesielt) avkrefte slektskap mellom to kvinnelinjer, eller mellom en manns- og en kvinnelinje med antatt felles opphav på kvinnesiden.

Antropologi

Alle nålevende mennesker kan følge sin morslinje tilbake til «Mitochondrial Eve» som levde for omtrent 170 000 år siden (ca. 8000 generasjoner) i Etiopia i Afrika. Det betyr ikke at det på hennes tid bare fantes ett menneskepar i verden, men at det bare er hun som i dag har kjente etterkommere. I hver generasjon er det mange som ikke får barn, slik at slektslinjer hele tiden dør ut. Dette har skjedd i all tid. MtDNAet til neanderthalerne er analysert, og viser at de hadde et helt annet mtDNA enn samtlige analyser som hittil er foretatt av DNA fra dagens mennesker over hele verden. Imidlertid er også genomet til neanderthalerne nå analysert (2010) Du er 2 prosent neandertaler, og viser at kjønnslig kontakt må ha foregått, selv om rene kvinnelinjer (og antagelig mannslinjer) ikke lenger kan påvises. Neanderthalerne kan likevel ikke regnes som forfedrene og –mødrene til dagens mennesker, slik man tidligere trodde at de var, i hvert fall ikke i den forstand at neanderthalerne «utviklet seg» til homo sapiens. Mye kan tyde på at homo sapiens er en hybridart, som, litt avhengig av hvor man bor i verden, har varierende grader av fortidsmennesker blant sine ur-aner; i Europa og Asia har vi en liten komponent (2-4 %) autosomalt DNA fra neanderthalerne. I Asia har de i tillegg en komponent autosomalt DNA fra denisovamennesket, som i sin tur kan ha vært en tidlig hybrid av bl.a. neanderthalere, hvis jeg har forstått det riktig. Tidligere har man ment at afrikanere ikke har hatt neanderthaler-DNA, men en artikkel fra januar 2020 har funnet at afrikanere har omtrent 0,3 % neanderthaler-DNA, som trolig har kommet til Afrika med tilbakevendte europeere for omtrent 100 000 år siden. Det tyder på at det kan ha vært mange vandringer inn og ut av Afrika av Homo sapiens, ikke bare den ene store utvandringen for rundt 70-80 000 år siden, som man har regnet med til nå. Afrika er imidlertid et svært undertestet kontinent, så nye overraskelser kan komme. Den forholdsvis store neanderthalerkomponenten blant europeere og asiater regner man fortsatt med skyldes en blanding mellom Homo sapiens og en neanderthalerstamme som levde i Midtøsten for 70-80 000 år siden. Fortidsmennesker som Neanderthaleren og Homo erectus, har hatt tilhold utenfor Afrika i mange titalls tusen år før dette.

Genetikeren Spencer Wells har kalt motparten til «Mitochondrial Eve» for «Y-chromosomal Adam». Alle nålevende menn stammer fra ham. Etter forskningsresultater publisert i 2013, er denne stamfaren estimert til å ha levd for drøyt 300 000 år siden (Se: The American Journal of Human Genetics, 28 February 2013). Det er imidlertid en viss uenighet om lengden på generasjonene tilbake til «Y-chromosomal Adam», slik at det reelle tidsestimatet tilbake til ham godt kan ligge på omtrent det samme som for «Mitochondrial Eve». Det er imidlertid lite som tyder på at de levde på akkurat samme tid, eller på samme sted. Et par var de bestemt ikke. Også «Y-chromosomal Adam» levde i Afrika.

Ettersom årtusenene gikk, dannet det seg ved mutasjoner ulike «klaner» eller haplogrupper innenfor både mtDNA og Y-DNA, omtrent som mønsteret i et etterslektstre, der det innbyrdes slektskapet innenfor hver generasjon blir fjernere i forhold til opphavet for hver generasjon som går (to brødre er i nær slekt, fettere mer fjernt, tremenninger enda fjernere osv.). En oversikt over samtlige Y-DNA-haplogrupper i verden finnes på ISOGG. Doug MacDonald har utarbeidet en forenklet oversikt over haplogruppene innenfor mtDNA og Y-DNA, med forekomster, og den kan studeres her . Se også under «Andre nyttige lenker» nederst artikkelen «Origins, age, spread and ethnic association of European haplogroups and subclades».

Wikipedia har også oversikter over henholdsvis Y-DNA- og mtDNA-haplogrupper, hvor man kan lese litt om hver av dem. Informasjonen om den enkelte haplogruppen behøver imidlertid ikke være helt oppdatert.

Analogien med etterslektstreet halter imidlertid på ett vesentlig punkt: Vi er alle et produkt av mange flere enn én mtDNA- eller Y-DNA-«klan». Dette hadde vi kunnet erfare dersom vi hadde hatt anledning til å teste alle våre forfedres og –mødres manns- og kvinnelinjer bakover. Dersom vi har nålevende slektninger som ønsker å la seg teste, vil det imidlertid være mulig å få kunnskap om noen av de andre klanene også. Jeg har etter hvert fått testet flere enn min egen manns- og kvinnelinje, noen er også funnet ulike steder på nettet fra andre som har testet seg. Disse kan sees under kapitlene om de ulike Y-DNA- og mtDNA-haplogruppene nedenfor.

En vanlig misforståelse er å tro at haplogruppene har noe med f.eks. hår- eller øyenfarge å gjøre. Disse fysiske egenskapene styres imidlertid av genene som blandes for hver generasjon (autosomale gener). Hvis jeg ser på min egen farslinje, har jeg brunt hår, min far svart hår, min farfar svart hår og min oldefar lyst hår. En annen sak er at grupper av mennesker som har levd separat gjennom mange tusen år, som f.eks. h.h.v. europeere og øst-asiater, innbyrdes vil ha en god del fysiske trekk felles, siden de har giftet seg innenfor gruppen gjennom mange generasjoner, i tillegg til at de vil ha noen dominerende haplogrupper i hver sin folkegruppe eller rase. (Noen finner i dag rasebegrepet problematisk, men som et sekkebegrep for folk med visse felles karakteristika i en større gruppe mennesker, må det være en helt kurant betegnelse. Hudfargen er ikke nødvendigvis den største forskjellen, siden en inder eller pakistaner kan være veldig mørk, men samtidig deler karakteristika som er særkjenner for den hvite rase, som bølget hår.) Man kan også se forskjell på mennesker som f.eks. har bodd lenge i middelhavslandene og andre europeere, men haplogruppene viser at menneskene i Nord- og Sør-Europa likevel er nærmere beslektet enn hva utseendet skulle tilsi. Se også mer om den autosomale blandingen i Europa under kapittelet «Autosomal test» nedenfor.

Litteratur som kan anbefales:

Stephen Oppenheimer: «The Real Eve. Moderen Man’s Journey Out of Africa», New York 2003

Spencer Wells: «The Journey of Man. A Genetic Odyssey», Princeton University Press 2002

Bryan Sykes: «Evas sju døtre. En fortelling om våre genetiske formødre», Oslo 2003

Jean Manco: «Ancestral Journeys. The peopling of Europe from the first venturers to the Vikings», London 2013

De første tre bøkene inneholder nok nå slutninger som har blitt noe utdatert, men den fjerde er svært interessant, og kombinerer det siste vi har av viten både når det gjelder arkeologi og DNA.

DNA som verktøy i slektsforskningen

DNA-forskningen er generelt en ung vitenskap. De viktigste gjennombruddene skjedde så sent som i 1940- og 50-årene, og innenfor antropologiske studier er Y-DNA og mtDNA ikke brukt særlig mye tidligere enn fra begynnelsen av 1990-tallet. Som et redskap innen slektsforskning har Y-DNA og mtDNA neppe vært brukt særlig mye tidligere enn fra begynnelsen av 2000-tallet. Det skjer derfor stadig en utvikling både innenfor den antropologiske forskningen og innenfor den slektshistoriske bruken av DNA. Det siste er hovedsakelig takket være privat initiativ.

I Norge har kanskje særlig Bryan Sykes bok «Evas sju døtre» bidratt til å gjøre feltet kjent. Hans beskrivelse av de ulike mtDNA-«klanene» («døtrene») i Europa er etter manges mening i overkant spekulativ, men han har også med konkret forskning som viser at myter og spekulasjoner kan avlives ved hjelp av mtDNA-tester. For eksempel kunne myten om at den siste russiske tsarens datter Anastasia hadde unnsluppet bøddelen i kjølvannet av revolusjonen i 1917 avlives, fordi mtDNA fra kvinnen som påsto å være Anastasia ikke matchet mtDNA-prøver tatt fra levningene til tsarfamiliens barn. Sykes kunne også avkrefte Thor Heyerdahls hypotese om at polynesierne skulle ha kommet fra Amerika. MtDNA-testene av folk både fra Amerika og Asia viste at det var fra Asia de kom.

Samtidig kan både mtDNA og kanskje særlig Y-DNA brukes til å fastslå slektssammenhenger. Dette har så langt vært populært særlig blant amerikanere som forsøker å finne tilbake til sitt opphav i Europa, men hvor det kan være vanskelig å bruke en tradisjonell genealogisk tilnærming hvis kilder mangler. Det har også vært et populært redskap sammen med tradisjonell genealogi på De britiske øyer. Forskeres forsøk på å koble Y-DNA der med Y-DNA fra Norge ut fra en hypotese om at vikingene la genene etter seg på toktene sine, gjorde antagelig mye for at DNA-forskningen ble kjent for almennheten i Storbritannia. Det ble laget en tv-serie om prosjektet, som også ble vist på norsk tv for en del år tilbake.

Både på De britiske øyer og på kontinentet er det ellers lang tradisjon for faste etternavn, slik at «Surname projects», hvor man får mange med samme etternavn til å teste seg for innbyrdes sammenligning, er meget populære. Det er også når folk har samme etternavn at DNA-verktøyet er mest nyttig for å kunne finne et evt. felles opphav, ettersom det ved hjelp av DNA-tester alene ikke er mulig å fastslå nøyaktig på hvilken måte folk er i slekt med hverandre lenger tilbake i tid. Dette fordi mutasjonsratene varierer, og mutasjoner kan slå inn på ulikt tidspunkt i ulike deler av slektsgrenene. Selv om haplotypesekvensen skulle være helt lik, kan man ikke uten støtte fra andre kilder avgjøre om slektssammenhengen er den at testerne for eksempel er onkel og nevø, fettere eller tremenninger. (I kombinasjon med en autosomal test vil det derimot sikrere la seg gjøre). I Skandinavia har vi en navnetradisjon hvor etternavnet for hver generasjon er avledet av farens fornavn, altså patronymer eller «sen-navn» (Olsen, Hansen osv.). Dette gjør at DNA-verktøyet ikke er like enkelt å bruke her, hvis man ikke har tradisjonell genealogi å støtte seg til i tillegg, dvs. at man kan klare å påvise en felles forbindelse innen ca. midten av 1600-tallet.

Uavhengig av slektsnavn kan DNA-tester imidlertid brukes til å verifisere allerede kjente slektslinjer og komme videre bakover. Sett at man har en ane som heter Peder Hansen Lie, men opphavet hans er usikkert. Det kan tenkes at han var sønn av Hans Arnesen Berg, men det er også ting som kan tyde på at han var sønn av Hans Iversen Dal. Tradisjonelle kilder som skifter eller faddere ved dåp har ikke kunnet gi sikkert svar. For om mulig å kunne finne ut av hvem av disse som var faren, om noen av dem, tester man først Y-DNA-linjen til Peder Hansen. Så forsøker man å teste minst en linje tilbake til Hans Arnesen Berg og minst en linje tilbake til Hans Iversen Dal. Flere har gjort dette i Norge, med gode resultater. Tilsvarende kan gjøres med mtDNA-linjer.

Man bør imidlertid ha i tankene at det kan være forskjell på genetisk og sosialt slektskap. Fra gammelt av har gjeldende rett vært at barnets far er den som mor er gift med (Pater est-regelen). Slik er det fortsatt, men i dag har man muligheten til å få fastslått om så virkelig er tilfelle. Nyere undersøkelser har anslått at ca. 10 % av barn ikke er i genetisk slekt med sin sosiale far. Imidlertid har disse undersøkelsene vært gjort der man allerede har hatt mistanke om at den oppgitte faren ikke er faren, altså farskapssaker. Den islandske Genome-undersøkelsen viser derimot at tallene for NPE (Non-Paternity Event) er omkring 1,5 %, og det kan antas at dette har vært omtrent tilsvarende i Norge. Det finnes også kulturelle forskjeller, som man kan se av lenken. Den sosiale kontrollen med kvinnene var ellers mye større tidligere enn i dag. Men det er altså siden man av og til kan komme bort i NPE, at man bør teste flere linjer tilbake til en gitt person, dersom man har mulighet til det.

De fleste som tester sitt DNA i dag med tanke på slekt, gjør det gjennom Family Tree DNA (FTDNA). De har den overlegent største databasen å teste mot, både på Y-DNA- og mtDNA-linjer. Hvis man har en norsk stamfar eller stammor i rett manns- eller kvinnelinje, er det naturlig å melde seg på Norgesprosjektet hos FTDNA.

I april 2022 var det 2465 medlemmer som var organisert etter Y-haplogruppe i Norgesprosjektet, for 2427 av dem var det også oppgitt fylke. Dette gjelder fylket der den eldste stamfaren bodde, ikke dagens testere, som kan bo et helt annet sted. Statistikken viser derfor helst et bilde av forekomsten til de ulike haplogruppene slik den var ca. 1650/1700. I noen tilfeller kan linjene føres lenger tilbake, i andre tilfeller kortere. Jeg har ut fra dette laget en liten statistikk over fordelingen av Y-haplogrupper på landsnivå, og for de fylker som har flest testere, minimum 30, men ingen fylker i oversikten har nå færre enn 49 testresultater. Det er per april bare Hedmark som har over 300 testere, så tallmaterialet er i utgangspunket forholdsvis lite. Ni fylker utenom Hedmark har 100 testere eller flere, nemlig Akershus, Oppland, Buskerud, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland. Følgende fylker av disse har 200 eller flere resultater: Oppland, Hordaland og Møre og Romsdal.

En slagside i materialet er også at enkelte har testet to eller flere linjer tilbake til den samme stamfaren (eller –moren under mtDNA). I et område hvor det ellers er få resultater, kan dette gi store utslag. Når jeg likevel har valgt å telle med de doble linjene, er det fordi de dog representerer ulike manns- og kvinnelinjer (unike individer) som lever i eller kan føres tilbake til Norge i dag. Et argument for å telle de doble linjene er også at vi må regne med at en del linjer, som i utgangspunktet tilsynelatende er ubeslektet med hverandre, kan gå sammen i perioden hvor vi mangler tradisjonelle slektshistoriske kilder. Det varierer litt fra sted til sted hvor kort eller langt tilbake i tid «mørket» senker seg. Merk også at opptellingen er foregått manuelt, med de muligheter for feil dette gir. De fleste av haplogruppene har mange undergrupper, men fordi grunnlagsmaterialet er så lite, er alt registrert (av meg) på det øverste nivået av haplogruppen som kjennes i Norge.

Haplogruppene i %	Norge	ØFO	AKR	OSL	HED	OPL	BUS	VFO	TEL	AGD	ROG	HRD	SFJ	MRO	TRL	NRL	TRO
I1	33,7	35,0	34,0	33,3	47,3	38,9	32,8	40,8	31,6	38,9	31,4	18,8	28,9	34,4	29,7	27,1	29,4
R1b	27,3	31,1	25,6	25,0	14,3	16,2	23,9	22,4	31,6	36,8	41,9	46,9	32,7	25,3	18,9	29,4	37,2
R1a	26,5	19,4	26,2	27,0	28,3	36,9	29,4	20,4	25,0	15,7	19,5	26,1	23,2	22,1	36,9	29,4	15,6
I2	3,8	6,4	5,5	8,3	3,5	2,4	0,6	6,1	5,0	5,2	1,3	2,4	4,4	3,9	6,1	4,6	1,9
Q1a	2,7	3,8	3,3	2,0	2,4	2,4	0,6	2,0	3,3			0,8	1,8	7,6	4,1	2,3
N1c	2,3	2,5	1,6	2,0	3,0	1,4	6,1	4,0	1,6	1,0	2,0	0,8	3,7	0,3	1,0	2,3	15,6
G2a L140	1,2			2,0		0,4				1,0	1,3	1,6	1,2	5,4	1,5	0,7
E1b V36	0,9		3,3				4,7	2,0				1,6		0,7	0,5	0,7
J	0,6	1,2				0,9		2,0	1,6	1,0	2,0	0,4	2,5		1,0	0,7
T	0,2				0,5		1,3						1,2
A1a	0,1															2,3

På landsbasis ser vi at haplogruppen I1 er størst, med 33,7 %, dernest følger R1b med 27,3 % og R1a med 26,5 %. Dette er tall som er forholdsvis lik svenske forhold, skjønt de har en enda større prosentandel I1[1], mens det i Vest-Europa for øvrig er en klar R1b-dominans. I Øst-Europa dominerer R1a.

På fylkesnivå ser situasjonen noe annerledes ut, men tallene her må tas med en porsjon forsiktighet, siden grunnlagsmaterialet er så lite. De kan likevel si noe om en viss tendens, spesielt i sammenligning mellom innland og kyststrøk.

I Hedmark står haplogruppe I1 spesielt sterkt med 46,3 %, fulgt av Vestfold og Oppland og Agder på delt 3. plass. Siden det er så få testere fra Vestfold, kan bildet der imidlertid fort endre seg. Svakest står I1 i Hordaland med 18,8 %, og inntar tredjeplassen der. Den inntar andreplassen i Rogaland, Sogn og Fjordane, Trøndelag, Nordland og Troms.

Haplogruppe R1b står aller sterkest i Hordaland med 46,9 %, etterfulgt av Rogaland og Troms. Den inntar førsteplass i alle tre fylker, og også i Telemark (der sammen med I1). Svakest står R1b i Hedmark med 14,3 %, og inntar også tredjeplassen i Akershus, Oslo, Oppland, Buskerud og Trøndelag.

Haplogruppe R1a er størst i Trøndelag med 36,9 %, fulgt av Oppland og Buskerud/Nordland. Den inntar førsteplass i Trøndelag og Nordland (der sammen med R1b). R1a står svakest i Agder med 15,7 %, men inntar tredjeplassen også i Østfold, Vestfold, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Troms (der sammen med N1c).

Ut fra dette kan vi se at I1 generelt står sterkt i hele landet, med førsteplass i drøyt halvparten av fylkene i oversikten, og spesielt sterkt i innlandsfylket Hedmark. R1a står sterkest i Sørøst-Norge, samt Trøndelag og Nordland. Den inntar likevel bare 2. plass i Hedmark, Oppland og Buskerud, og en overraskende 2. plass i vestlandsfylket Hordaland, i en del av landet hvor den ellers inntar tredjeplass. R1b står aller sterkest i kystfylket Hordaland, men også i de fleste andre kystfylker, der den inntar første- eller andreplass.

Grunnen til at vi generelt finner flere som tilhører R1b i kyststrøk, kan være fordi det var der de fleste tilflytterne fra R1b-dominerte land i Vest-Europa slo seg ned, gjerne i tilknytning til byer og ladesteder, eller i andre sentrale strøk langs kysten, enten det var hollendere, skotter, tyskere eller dansker. Tyskerne var ofte håndverkere eller gruvearbeidere/-oppsynsmenn, danskene kunne være embetsmenn, håndverkere eller offiserer. Flere av innflytterne drev også handel. Imidlertid har det nok kommet R1b-menn til Norge også i forhistorisk tid, men trolig en god stund etter R1a. Se nærmere om dette nedenfor, under lenkene til sidene om R1a og R1b.

En annen forskjell mellom innlands- og kystfylker synes å være at det er et noe større innslag av andre haplogrupper enn de tre store, I1, R1a og R1b, i kystfylkene (unntatt i Troms, men det er få testere derfra foreløpig), med unntak av I2, som også er representert i samtlige fylker i oversikten. Kystfylket Nordland har 10 av 11 kjente haplogrupper i Norge representert. Deretter følger kystfylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Trøndelag som har 9 av 11 haplogrupper representert. Det er likevel ikke alle kystfylker som har like mange ulike haplogrupper, heller. Kystfylkene i sør og øst har så langt færre enn de vest og nord i landet. Innlandsfylket Oppland har 8 av 11 haplogrupper representert, samme antall som kystfylket Møre og Romsdal, for øvrig. Når Oppland har så mange, har det kanskje sammenheng med at fylket strekker seg langt vestover, og møter fylker som har mange ulike haplogrupper representert. Vi vet at en del linjer på manns- og kvinnesiden i Gudbrandsdalen i historisk tid har opphav i Møre og Romsdal, bl.a. fordi bøndene i Gudbrandsdalen tinget seg tjenestefolk fra særlig Romsdalen på markedet i Grytten. Dette er en praksis som kjennes fra senest 1690-årene, men som trolig er langt eldre. Flere linjer som derfor tilsynelatende er fra Oppland, kan godt opprinnelig være fra Møre og Romsdal. En del vandring har selvfølgelig foregått andre veien også, men de linjene som har kjent opphav i et annet fylke enn der de endte opp, vil jo være registrert under opphavsfylket.

Haplogruppe G, sammen med E og J, er trolig rester fra tidlige jordbrukere og kvegdrivere som kom til Norge før R1a og R1b. Sannsynligvis kan det samme sies om haplogruppe T, som pr. i dag bare kjennes fra tre fylker: Hedmark, Buskerud og Sogn og Fjordane, to fra hvert fylke. Mens de fra Hedmark og Sogn og Fjordane vel matcher hverandre innbyrdes, er de ikke matcher til hverandre for øvrig. Det kan tyde på at linjene har vært her lenge.

Frekvensen av haplogruppen N1c er 2,3 % på landsbasis, men oppnår 15,6 % i Troms, 3,0 % i Hedmark og mellom 0,3 og 3 % i andre fylker i oversikten. I Buskerud er frekvensen så høy som 6,1 % og i Vestfold 4,0 % men dette beror helst på en statistisk tilfeldighet, siden grunnlagsmaterialet foreløpig er så lite. Den høye frekvensen i Troms er naturlig når man tar befolkningssammensetningen i dette fylket i betraktning. De fleste av N1c-linjene i Buskerud ser ellers ut til å være linjer etter samme stamfar f. ca. 1600, som best forklarer hyppigheten der. Se ellers lenke til egen side om haplogruppe N1c nedenfor.

Frekvensen av E1b i Akershus og Buskerud skyldes også at flere linjer er testet opp til samme stamfaren.

En artikkel fra 2005 om norske Y-haplogrupper og deres utbredelse («Geographical heterogeneity of Y-chromosomal lineages in Norway» av Berit Myhre Dupuy et al., november 2005), viste at haplogruppe I1 utgjorde 37,3 %, R1b 31,3 %, R1a 26,3 % og N1c 3,8 % på landsbasis (nomenklaturen har forandret seg mye siden 2005, så haplogruppene har til dels andre navn). Dette avviker noe fra resultatet i Norgesprosjektet så langt. Bakgrunnsmaterialet i undersøkelsen fra 2005 var 1766 menn, altså noen færre enn de som i dag er organisert etter haplogruppe i Norgesprosjektet, men utvalget i undersøkelsen av 2005 var trolig mer representativ. Uansett fant man også den gang at spesielt øst og sør var «I1-land», mens kyststrøkene var «R1b-land». R1a sto i denne undersøkelsen sterkest i øst og i den midtre og nordlige delen av Norge, som også resultatene i Norgesprosjektet i hovedsak synes å gjenspeile.

De tilsvarende tallene for mtDNA i Norgesprosjektet var i desember 2019 som følger:

Haplogruppene i %	Norge	ØFO	AKR	HED	OPL	BUS	VFO	TEL	AGD	ROG	HRD	SFJ	MRO	TRL	NRL	TRO	FIN
G	0,1				0,6	1,0
H	41,4	47,1	49,6	38,3	51,3	53,1	40,8	47,5	38,0	36,1	38,6	40,2	47,7	36,4	37,9	28,7	13,3
HV	1,3	2,8	1,4		2,0	2,0	2,0			2,7	0,6		1,3	0,6	3,6	1,2
I	2,8	4,2	0,7	1,4	2,6	5,2	2,0		2,1	2,0	5,0		5,8	2,7	3,6	3,7
J	10,5	15,7	11,1	11,6	11,3	5,2	4,0	9,8	19,5	7,6	10,1	14,9	5,8	13,5	9,4	13,7
K	6,1	14,2	2,9	5,1	6,0	5,2	8,1	11,4	13,0	6,9	5,0	2,2	3,9	11,4	3,6	3,7
L	0,05												0,6
M	0,1											2,2
N1	0,4			0,4		1,0		3,2			0,6	1,1				1,2	3,3
R	0,1														1,4
T	9,2	1,4	14,8	17,2	9,3	9,3	10,2	6,5	8,6	5,5	5,6	6,8	11,1	6,0	6,5	6,2	10,0
U	17,5	11,4	10,3	19,1	9,3	12,5	30,6	14,7	9,7	22,9	25,3	22,9	11,1	20,2	12,4	31,2	40,0
V	5,0		3,7	2,8	6,6	2,0		1,6	1,0	2,7	5,0	5,7	3,9	6,7	13,1	8,7	33,3
W	2,2	1,4		0,9		3,1	2,0	4,9	2,1	5,5	1,2	3,4	4,5	1,3	2,9
X	1,3	1,4	2,9	2,3	0,6				2,1		2,5		0,6		4,3	1,2
Z1a1a	1,4		2,2	0,4					3,2	7,6			3,2	0,6	0,7

I desember var det 1851 medlemmer som var organisert etter mtDNA-haplogruppe der, for 1831 av dem var det også oppgitt fylke. Som nevnt under Y-DNA-oversikten, gjelder dette fylket der den eldste stammoren bodde, ikke dagens testere, som kan bo et helt annet sted. I motsetning til Y-DNA-gruppene, er antall testere av mtDNA jevnere fordelt, selv om Hedmark også på mtDNA-siden er størst.

Det er enkelte interessante forskjeller når vi ser på mtDNA-gruppene kontra Y-DNA-gruppene. For det første er det flere mtDNA-grupper, så langt kjennes 16 stk., mot 11 Y-DNA-grupper. For det andre er det en ganske stor forskjell i frekvens sett under ett og i de ulike fylkene. Ikke overraskende er haplogruppe H med undergrupper den største mtDNA-gruppen med 41,4 % på landsbasis. Denne haplogruppen er kalt «Europas mor» og er den største på hele kontinentet. Det er den desidert største gruppen i alle fylker, bortsett fra i Troms, og den er mer enn dobbelt så stor som haplogruppe U, som kommer som nr. to med i 17,5 %. På tredjeplass kommer haplogruppe J med 10,5 %, med haplogruppe T hakk i hæl. Begge disse er omkring halvparten så store som haplogruppe U igjen. Dette skiller seg fra Y-DNA-gruppene, der de tre store (I1, R1a og R1b) på landsbasis er omtrent like store, men hvor de veksler på førsteplassen i de enkelte fylker. Det er bare på 2. og 3. plass at mtDNA-haplogruppene kan variere litt på fylkesnivå, hvis vi ser bort fra Troms og Finnmark, som skiller seg markant fra de andre fylkene. Det synes også som om de fleste av mtDNA-gruppene, selv om frekvensen i det enkelte fylke kan være liten, likevel er jevnere fordelt over større deler av landet enn mange av Y-DNA-gruppene er, men fire av haplogruppene (G, L, M og R) er mikroskopiske, med en frekvens på 1-2 linjer hver.

Haplogruppe H er altså den største i landet, bortsett fra i Troms og Finnmark. Den utgjør den definitivt største gruppen i Buskerud med 53,1 %, med Oppland på 2. plass med 51,3 % og med Møre og Romsdal på tredjeplass med 47,7 %. Den laveste frekvensen finner vi i Finnmark med 13,3 %. Dette er også det eneste fylket der haplogruppe H inntar tredjeplassen.

Haplogruppe U er den nest største i nesten alle fylker i oversikten, bortsett fra i Finnmark og Troms, hvor den altså inntar førsteplass med henholdsvis 40 og 31,2 %. Disse fylkene har også den høyeste frekvensen av U i oversikten. Vestfold kommer på 2. plass med 30,6 % og Hordaland på 3. plass med 25,3 %. I Akershus, Oppland og Nordland inntar den tredjeplass, og i Østfold og Agder faktisk fjerdeplass. Svakest står U i Oppland med 9,3 %.

Haplogruppe J, som inntar tredjeplass på landsbasis, ligger på 2. plass i Østfold, Oppland og Agder. Den ligger på 3. plass i Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal (sammen med I), Trøndelag og Troms. Den har ellers den største frekvensen i Agder med 19,5 %, og står svakest i Vestfold, med 4 %. I Finnmark kjennes den så langt ikke.

Haplogruppe K ligger på 3. plass i Østfold, Telemark og Agder. Denne haplogruppen er ellers forholdsvis liten de fleste steder hvor den kjennes, men oppnår 14,2 % i Østfold, med Agder på 2. plass og Telemark og Trøndelag på delt tredjeplass.

Man regner med at haplogruppe T, som ligger på fjerdeplass på landsbasis, i hvert fall er rundt 12 000 år gammel, og oppsto i Midt-Østen eller Nordøst-Afrika. Den finnes spredt over hele Europa, den nordlige delen av Afrika til Sentral-Asia og Sibir, med lommer i India og Nordvest-Kina (Xinjiang). Både T1 og T2 finnes i Norge. Den største andelen av T1 finnes i Nordøst-Afrika, Anatolia og Bulgaria, som kan tyde på en vandring under den yngre steinalder fra Egypt til Balkan. T2, som utgjør den største andelen av T i Europa, finnes i størst antall i Nordøst-Europa og rundt Egeerhavet. Den overordnede utbredelen av haplogruppe T tyder på en tidlig neolittisk vandring fra Nordøst-Afrika til Øst-Europa, deretter en spredning i kjølvannet av den indoeuropeiske vandringen av særlig R1a på mannssiden, videre utover Europa og til Sør-Asia. Det er til dels et sammenfall av fylker med hyppighet av R1a-linjer og fylker med hyppighet av T-linjer.

I Finnmark utgjør haplogruppe V 2. plass med 33,3 %, og den har også 2. plass i Nordland med 13,1 %. At V har forholdsvis stor utbredelse i de nordligste fylkene (en del mindre i Troms, men har likevel tredjeplassen på landsbasis der med 8,7 %), har antagelig med det forhold at den er stor blant den samiske befolkningen. Enkelte undergrupper av haplogruppe U er også hyppig blant samene, som nok for en del forklarer den store andelen av U i Finnmark og Troms.

Om haplogruppene H, J og U, se underkapitlene under mtDNA.

Hvordan foregår DNA-testingen?

Etter at man har bestilt og betalt for den testen man ønsker, får man tilsendt en liten pose i posten med to små børster. Disse bruker man til å skrape hudceller på innsiden av hvert kinn. Så puttes børstene ned i de små beholderne med væske som følger med, og så sendes de til laboratoriet i returkonvolutten. Det hele er meget enkelt og smertefritt. Bilde av testesettet kan sees her. Unngå å spise og drikke før testen tas, eller vent en time etter måltidet. Testen tas vare på av FTDNA, slik at man som regel ikke behøver å ta en ny test dersom man ønsker å oppgradere en eksisterende test eller ta en annen test, f.eks. en mtDNA-test dersom man tidligere har tatt en Y-DNA-test.

Y-DNA

Hver haplogruppe er inndelt i mange haplotyper, som er den konkrete DNA-sekvensen man selv har. En haplotype er videre delt inn i markører eller loci. En markør eller locus kalles også et DNA Y-kromosomsegment (DYS), og inneholder mutasjoner i «short tandem repeats» (STR), som gjør dem kortere eller lenger i blokker av nucleotider. Denne gjentagelsen kan for markøren DYS 391 se f.eks. slik ut:

TGTCTG/TCTA/TCTA/TCTA/TCTA/TCTA/TCTA/TCTA/TCTA/TCTA/TCTA/TCTGCCT

Her er TCTA (uthevet) gjentatt 10 ganger. Laboratoriesvaret ville dermed være DYS 391=10 for denne markøren.

Selv om alle nålevende mennesker dypest sett er i slekt med hverandre, er man nærmest i slekt med de som befinner seg i samme haplogruppe, og dernest med de som har samme eller lignende haplotypesekvens som en selv. Men også da kan det felles opphavet ligge flere hundre eller tusener av år tilbake i tid. Dette gjelder spesielt hvis man bare sammenligner de 12 første markørene i haplotypesekvensen. Dersom man ikke har et felles slektsnavn å gå etter, er 12 markører bare egnet til å anslå hvor farslinjen kan ha hatt sitt opphav hen i løpet av de siste 2000 år, eller enda lenger tilbake i tid.

Nedenfor følger de første 12 markørene av en haplotype (min egen, haplogruppe R1a):

Haplotypesekvens:

Markører merket med rødt indikerer at de muterer raskere enn de andre. Likevel er det en viss uenighet om mutasjonsraten, dessuten kan det se ut til at noen markører som tradisjonelt har vært oppfattet som sene, kanskje i praksis viser seg å mutere raskere, og omvendt. Det synes også å være en individuell variasjon fra mannslinje til mannslinje mht. antall mutasjoner fra en kjent stamfar, f.eks. på 1600-tallet. Når det gjelder markøren 464a-d, kan numrene på markørene flytte seg innbyrdes uten at dette vil telle som en mismatch. For eksempel vil resultatet 12-15-16-17 sammenlignet med 12-15-15-16 bare regnes som én mismatch, siden tallet 16 uansett finnes i markøren man sammenligner mot. Hadde det stått 12-15-17-16, ville det altså ikke ha blitt regnet som noen mismatch. Man bør imidlertid merke seg at kalkulatorene som beregner antall år/generasjoner mellom to testere og deres antatte felles stamfar, ikke tar en slik tellemåte i betraktning på denne markøren, men sammenligner nummer for nummer. Markører merket med gult indikerer mutasjon i forhold til min eller andres haplotypesekvens som det sammenlignes med (se nedenfor, under resultater for den enkelte haplogruppe).

Under List of DYS markers kan interesserte lese mer om markører og mutasjonsrater.

Markører kan ellers faktisk mutere både frem og tilbake gjennom årtusenene, noe som gjør dem umulig å bruke ved sammenligning f.eks. mellom en bronsealdermann og en mann som lever i dag. Jeg tror det kan være litt samme problematikken lenge før vi kommer til bronsealderen, og det er vel grunnen til at FTDNAs kalkulator for å matche to personer, ikke går lenger enn 24 generasjoner tilbake, da er vi vel rundt 1250/1300. Gjennomsnittlig kan vi vel forvente en mutasjon en gang hvert århundre, og at det da f.eks. er en 34/37-match mellom to linjer med kjent felles opphav på 1600-tallet, vil da ikke være så urimelig, men det kan også være færre, eller kanskje ingen. Hvis man ikke har aner tilbake på kontinentet eller til Storbritannia tilbake til 1600, men likevel har tilsynelatende nære matcher med menn derfra, tror jeg dette likevel ligger svært langt tilbake i tid, dvs. i vikingtiden, som kan bety at disse tilsynelatende nære matchene er misvisende, siden altså flere markører kan ha mutert frem og tilbake i dette lange tidsrommet slik at matchen tilfeldigvis virker nær. Faktisk kan man jo ha "matcher" med folk fra helt andre grener av haplogruppetreet også, som viser hvor feil det kan bli.

Grener eller undergrupper av haplogruppene blir definert av SNP-mutasjoner. SNP står for "Single Nucleotide Polymorphisms". Det betyr at en DNA-bit opprinnelig kan ha vært f.eks. TTAGATA, mens en SNP-mutasjon her kan ha forandret dette til TTAGACA. Det har altså blitt en C i stedet for den opprinnelige T nest sist. Vanligvis er en SNP-mutasjon svært stabil, slik at den som oppstår hos ett individ, arves blant alle hans etterkommere. Hvilken grunnhaplogruppe man tilhører kan anslås ut fra en alminnelig Y-DNA-test, hvor man altså får rede på haplotypen med sine markører, men hvor man hører til lenger ned i treet kan med sikkerhet bare slås fast med tillegg av en SNP-test. Markørene kan altså oftest fortelle hvilken haplogruppe man tilhører, som R1a, R1b eller en annen, men ikke om man tilhører f.eks. den skandinaviske grenen av R1a (definert av SNP Z284) eller den sentraleurasiske grenen av R1a (definert av SNP Z280), og begge finnes i Norge; den siste dog i et svært lite antall.

Se nærmere om de ulike grener av R1a, I1, R1b, I2, N1c og T nedenfor, under behandlingen av de seks haplogruppene som jeg så langt har funnet blant mine forfedre.

Haplogruppe R1a

Haplogruppe I1

Haplogruppe R1b

Haplogruppe I2 (kommer etter hvert)

Haplogruppe N1c

Haplogruppe T (kommer etter hvert)

MtDNA

MtDNAets 16569 basepar ble beskrevet i 1981. Denne sekvensen, analysert på et uspesifisert individ, kalles «The Cambridge Reference Sequence» (CRS) etter byen hvor laboratoriet den ble analysert ved var lokalisert. CRS var senere, frem til slutten av 2012, standarden for rapportering av mtDNA-analyser, og enhver mtDNA-sekvens kunne bli presist beskrevet bare ved å spesifisere forskjellen fra CRS. Det uspesifiserte individet tilhørte haplogruppen H, senere analysert til H2a2a1.

Imidlertid kom det et nytt gjennombrudd i og med publikasjonen av artikkelen «A "Copernican" Reassessment of the Human Mitochondrial DNA Tree from its Root» av Doron M. Behar m.fl. i The American Journal of Human Genetics vol. 90, 6. april 2012. I stedet for å ta utgangspunkt i et tilfeldig individ, og spesifisere mutasjoner i forhold til dette, tok forskerne nå utgangspunkt i den genetiske sekvensen til et rekonstruert individ som en rot for hele menneskeheten, en «Reconstructed Sapiens Reference Sequence» (RSRS). Dette kunne de gjøre fordi våre nære slektninger neanderthalernes mtDNA-genom er analysert.

Den lange strengen av mtDNA er forbundet ende til ende i en ring, som igjen er organisert i en relativt liten region av omtrent 1122 basepar kjent som kontrollregionen, og et mye større segment kjent som koderegionen. De områdene som i utgangspunktet analyseres, er to underregioner i kontrollregionen, som refereres til som «hypervariable regions» 1 og 2 (HVR1 og HVR2). HVR2 er nummerert fra nær begynnelsen av kontrollregionen, mens HVR1 nummereres nær enden.

Nedenfor, under de enkelte haplogruppene, vil jeg hovedsakelig presentere resultater i forhold til RSRS, men for min egen haplotypesekvens’ vedkommende tar jeg også med CRS, for at man skal kunne se forskjellen. Som det vil sees, er ikke resultatene helt identiske, i og med at de har ulikt utgangspunkt. Men mutasjonene fra RSRS er utvilsomt langt nyttigere å kjenne til, enn de fra CRS. For eksempel vil svært mange ha mutasjonen 16519C. Men i virkeligheten var det CRS-individet som hadde mutasjon her, slik at alle andre som ikke hadde denne mutasjonen, fikk denne oppført. Typisk har altså for eksempel min farmor fått mutasjonen 16519C i sitt CRS-resultat, mens den er fjernet i RSRS-resultatet. Enkelte andre mutasjoner som man kan finne i et CRS-resultat, kan også være fjernet i RSRS-resultatet. Til gjengjeld vil man gjerne totalt sett ha mange flere mutasjoner i RSRS-resultatet.

En nyttig oversikt over mtDNA-treet finnes her, hvor man også ser mutasjonene som definerer de enkelte undergruppene. Klikk på hovedhaplogruppene i det mørkegule feltet nederst for å komme videre ned i treet.

Haplogruppe H

Haplogruppe J

Haplogruppe U

Autosomal test

En autosomal test vil teste det DNAet som blander seg vilkårlig fra generasjon til generasjon. I løpet av de senere år har man funnet analysemetoder som gjør det mulig å finne matcher i slektssammenheng også ved slike tester. Se nærmere om denne testen her:

Autosomal test

*****

Andre nyttige lenker til DNA, slektsforskning og ulike haplogrupper:

Norway DNA Norgesprosjektet (informasjon om DNA-testing på norsk, tilknyttet Norgesprosjektet hos FTDNA)

Origins, age, spread and ethnic association of European haplogroups and subclades

Rootsweb. Genealogy-DNA Mailing List

Dienekes’ Anthropology Blog

Dokumentversjon 17. april 2022

[1] I1: 38 %, R1b: 22 %, R1a 18 % (Bojs/Sjölund: Svenskarna och deres fäder de senaste 11000 åren, 2016)