1) Oppbygningen av tavlene
2) Angivelse av yrke/næringsvei
3) Aldersangivelse
4) Bostedsnavn/etternavn
5) Betydningen av spørsmålstegn foran navn
6)
Normalisering av skrivemåte
på navn
1)
Oppbygningen av
tavlene. Hver person har et nummer, og numrene er doblet for hver generasjon
bakover. Foreldrene til person 1 har nr. 2 og 3, deres foreldre har numrene 4,5
og 6,7 osv. Menn har alltid partall, kvinner oddetall. For å gjøre det mest
mulig leservennlig, har jeg skrevet foreldrenumrene i parantes etter navnet.
OBS! Dette er gjort manuelt, med de feilmulighetene dette kan gi.
For personer av bondestanden har jeg brukt litt
forskjellige begreper som ikke er tilfeldige:
2)
Angivelse av
yrke/næringsvei:
Bonde og gårdbruker
er mitt navn på en som eide hele eller deler av gården han brukte. Dette
begrepet brukes for eksempel ofte i folketellingen 1801 om dette forhold. Av og
til har jeg ført opp andre ”yrker” i tillegg, slik som lensmann. (Slik
virksomhet kunne være lang- eller kortvarig. Det samme er forholdet når det
gjelder lagrettemenn. I prinsippet og etter loven skulle alle bønder inneha et
slikt verv på omgang, men i praksis ser det ofte ut til at noen bønder ”gikk
igjen”). Da har jeg ikke hatt plass til å skrive ”bonde og gårdbruker”, og Bonde
betyr i de tilfellene det samme.
Gårdbruker og Bygselmann
er brukt om de personene som ikke eide gården de brukte, men de kan godt ha eid
parter i andre gårder. Jeg har også av og til brukt begrepet ”gårdbruker” der
jeg ikke er sikker på om vedkommende eide sin påboende gård eller ei.
Bøndene på Vestlandet har for en stor del vært fiskerbønder,
hvor kanskje fisket har spilt størst rolle som inntektsgrunnlag. Dette kommer
dårlig frem i folketellingene, fordi myndighetene var mest opptatt av folks
forhold til jord, og det kommer dessverre ikke godt frem i mitt materiale,
heller. En husmann på Vestlandet kunne leve bra på fiske, og var bondens og
gårdbrukerens likemann der. De bøndene jeg har funnet skifter etter på
Vestlandet, hadde som regel en båt eller andel i en båt, og mye tilhørende
redskap.
3)
Aldersangivelse. Forskjellen på bruk av ”ca.” og ”omkring”:
”Ca.” er brukt der det er oppgitt en alder, for
eksempel i kirkebok eller telling. Jeg har av og til også brukt ”ca.” i forbindelse
med dødsår hvis det har vært et skifte etter personen det året, men at kirkebok
ikke finnes for perioden, eller hvis kirkebok eksisterer, men at jeg ikke har
funnet begravelsesdatoen.
”Omkring” er brukt
der aldersoppgaver ikke kjennes. Et antatt fødselsår kan være satt av meg eller
andre. Det kan være basert på opplysninger om når barna er født, selv om det
for eldre tid ofte ikke er kjent i detalj det, heller. Det kan også være basert
på når en mann begynte å bruke en gård, eller når han opptrer i andre
dokumenter. Det kan uansett ikke understrekes sterkt nok at slike antatte
fødselsår er meget usikre, og spesielt for menn som i prinsippet kan bli
fedre opp til støvets alder. Der hvor mine angivelser avviker fra hva som kan
være kjent fra bygdebøker, slektsbøker og lignende, betyr det at jeg har
foretatt en antagelse på eget grunnlag der hvor jeg har ment at det kan være
riktigere.
Der jeg har brukt ”omkring” om dødsår, betyr det som
oftest at en mann finnes som bruker av en gård inntil et visst år, for så å bli
avløst av en sønn eller svigersønn. At brukerens navn forsvinner betyr ikke
nødvendigvis at han er død. Han kan ha blitt kårkall. I noen tilfeller
forekommer motsatt problem: Brukeren står oppført i skattelister og matrikler
noen år eller svært lenge etter at han beviselig er død. Derfor er også et
slikt antatt dødsår usikkert.
4)
Bostedsnavn/etternavn. Folks ”etternavn” utenom farsnavnet (patronymikon) var
tidligere stort sett bare opplysning om den adressen folk bodde på ved et gitt
tidspunkt. Det var først omkring 1900 at det ble mer vanlig å ”ta med seg”
navnet sitt når man flyttet fra ett sted til et annet. I dag er det ikke så
uvanlig at folk på bygdene har et annet gårdsnavn som etternavn enn navnet på
den gården de bor på.
Skikken med faste etternavn startet først i byene, i noen
tilfeller kan man se det så tidlig som i 1801-tellingen, men det ble vanligere
fra ca. 1865. Samtidig ser man at den hevdvunne skikken med farsnavn begynner å
gå i oppløsning. Dette kan gjøre det vanskelig med sikker identifisering i
tellingene: Jeg lette for eksempel lenge etter en tippoldemor som jeg visste
levde i 1900. Hun var døpt Anne Kirstine Pedersdtr. Langt om lenge fant jeg
henne på en adresse i Kristiania under navnet Kirstine Olsen. I adressebøkene
for Kristiania sto det ved en anledning at hun var født Hansen. Dette er ikke
så galt som det kan høres ut som. Hun kalte seg Olsen fordi hennes avdøde mann
het Ole Olsen. Hun hadde altså tatt mannens farsnavn, noe som jo har vært
regelen heller enn unntaket for alle gifte kvinner gjennom store deler av
1900-tallet. Hun sa seg født Hansen fordi hennes far het Peder Hansen. Et par
av brødrene hennes kalte seg også Hansen allerede mye tidligere, enda de i
likhet med Kirstine var barn av Peder. Flere av de ugifte barna til Kirstine
bodde sammen med henne i 1900. De er samlet et meget godt eksempel på den
etternavnsforvirringen som hersket rundt 1900: Moren kalte seg Olsen, to av
barna kalte seg Holthe etter husmannsplassen Holtet familien hadde bodd på tidligere
(men ”Holthe” var ”finere”, selvfølgelig…), en datter kalte seg Bjørndal, for
hun hadde bodd på den gården en periode. De fortsatte å ha disse divergerende
etternavnene i adressebøkene fremover etter 1900.
I mine tavler har jeg der det har vært mulig forsøkt å
holde meg til to bestemte prinsipper når jeg har oppgitt stedsnavn på en
person, en regel for menn og en regel for kvinner. For mennenes del har jeg
oppgitt det navnet hvor personen har bodd lengst. For gårdbrukere vil det ofte
dreie seg om valget mellom høyst et par navn. For husmenn kan det være verre,
dersom han og familien ofte var på flyttefot. Navnegivningen kan da bli litt
vilkårlig. Når det gjelder navnet på kvinner har jeg stort sett oppgitt
gårdsnavnet der de ble født, evt. der hvor foreldrene bodde lengst (altså
farens ”etternavn”). I noen tilfeller har jeg brukt det navnet hvor hun kom fra
da hun giftet seg, og dersom opphavet hennes er helt ukjent for meg (som det
kan være på 1600-tallet, for eksempel), har jeg brukt samme navn som på mannen.
Grunnen til at jeg har valgt å gi personene stedsnavn og
ikke bare for- og farsnavn slik enkelte gjør, er at det letter
identifiseringen, både for meg selv i min database og for de som måtte være
interessert i å bla i mine tavler her på nettet. Personlig har jeg veldig liten
nytte av å bla i registre der det er 50 stykker som heter Peder Hansen, og jeg
må slå opp på hver eneste en for å finne ut av hvor han kom fra. I mer enn 9 av
10 tilfeller vil det navnet jeg har brukt i tavlene være sentralt, i
betydningen at vedkommende har bodd på det oppgitte stedet store deler av sitt
voksne liv. Sjansen er derfor stor for at også andre vil kjenne personene under
det navnet.
5)
Betydningen av
spørsmålstegn foran navn. Dette angir
selvfølgelig en usikker forbindelse, men det dreier seg ikke om vill gjetning.
Det betyr at jeg
har funnet indisier som kan tale for en forbindelse, men
ikke mange nok til at jeg anser forbindelsen som overveiende sikker.
6)
Normalisering av
skrivemåte på navn. Det var de færreste som kunne skrive når man
kommer litt tilbake i tid. Selv på midten av 1800-tallet har jeg vært borti
enkelte som måtte undertegne med påholden penn. Dette vil si at den
skriveformen som vi i dag kjenner på navnet til våre forfedre og -mødre, i all
hovedsak er bestemt av embetsmenn som prest, fogd eller sorenskriver, og de var
ikke en gang alltid konsekvente i ett og samme dokument. Faste skriveformer av
navn slik som vi kjenner det i dag, fantes ikke, og dess lenger vi går tilbake
i tid, dess mer vilkårlig blir det. På 1600-tallet kan vi ikke en gang si at
det eksisterte noen ”rettskrivning”. Dette vil si at en person som muntlig kan
ha vært kalt ”Pål”, skriftlig kan være kjent som ”Paul”, ”Paal”, ”Povel” eller
”Pohl”. Man er altså nødt til å bestemme seg for en eller annen form for
normalisering
Det har vært en hissig debatt i
ulike fora om i hvor stor grad man skal normalisere navn, og hvor langt opp i
tid. Jeg finner det dessverre vanskelig å være helt konsekvent. Jeg har
imidlertid for min del etter hvert begynt å bruke en norskere form på navn
på mennesker som levde før år 1600, for
eksempel ”Gunnar” i stedet for ”Gunder”, ”Lars” i stedet for ”Lauritz”, ”Ole”,
”Ola” eller ”Olav” i stedet for ”Oluf”, og ”son” i stedet for ”sen” som endelse
på farsnavnet. Jeg har etter hvert også begynt å bytte ut Oluf’er og Lauritz’er
på 1600-tallet til fordel for Ole/Ola/Olav og Lars. Hvilken form av navnet Olav
jeg benytter meg av, er avhengig av distrikt og dialektformer. Det er uansett
vanskelig å være 100% sikker på hvilken form av navnet de faktisk har brukt den
gang. Det samme gjelder for så vidt navnet ”Pål”. Det er ingen automatikk i at
alle ”Paul’er” bør bli til ”Pål”. Mange har brukt og bruker ”Paul” som et eget
navn som en sideform til ”Pål”. ”Syver” kan ha blitt kalt ”Syver” og ikke nødvendigvis
”Sjur” eller ”Sigurd”, som er opprinnelsen til navnet. Skal man normalisere
navn, bør man altså tenke seg nøye om og vite hva man gjør. Bortsett fra dette
har jeg konsekvent normalisert navn som ”Erich” til ”Erik”, ”Christopher” til
”Christoffer”, ”Friderich” til ”Fredrik”, osv., noe som kan kalles en svært
moderat normalisering. Jeg har også endret ”aa” til ”å”. I noen få tilfeller
har jeg beholdt en mer alderdommelig form av et navn på 15-1600-tallet eller
tidligere, der det er dokumentert eller antatt at vedkommende var lese- og
skrivekyndig (prester, for eksempel).
Skrivemåten jeg har brukt på
stedsnavn er enda mer inkonsekvent, og jeg kommer kanskje til å rydde opp i
dette på et tidspunkt. Der mine første kilder har vært sekundærkilder som gårds-
og slektshistorier, er navnet skrevet som det opptrer der, og slike steder er
navnene som regel blitt normalisert. For eksempel ”Eikeberg” i stedet for
”Egeberg” i Enebakk. Men jeg har skrevet for eksempel ”Olimb” i stedet for
”Olum” i Jevnaker, og ”Hveem” i stedet for ”Kvem” på Toten, dette fordi de
gamle formene var de som møtte meg i primærkildene, og som jeg vennet meg til.